Et ras...

Jeg har visstnok terget på meg et par mennesker de siste ukene og månedene.  Ubevisst fra min side, men likevel et faktum.

Uttalte ord blir vridd rundt av tredjeperson til en sannet som ikke kommer fra meg

Opplysninger  blir sett på som frekkheter

Tidspress blir til katastrofe

Forståelse fra min side blir sett på som hovmod

Skrevne ord blir tolket, ikke lest som de står


Flesteparten av de som jeg har "terget" på meg leser ikke dette, og er ikke på nett.  Jeg vet et menneske ikke liker meg, og av den grunn sier mye negativt om meg. Det er synd i slike som må tre sine (negative) meninger nedover hodet på folk som ser opp til vedkommede.

Rikdom

Hva er rikdom?
Er det mange fine ting?
Penger i banken?
Ferieturer?

Nå har jeg lite penger i banken, jeg vet ikke om jeg greier meg økonomisk neste måned, eller om jeg må be om hjelp, men det jeg vet er at jeg er rik. SØKKRIK!

Vi lever i en materialistisk verden, vi glemmer å  verdsette øyeblikket.

Jeg har en kropp som gjør at jeg føler at jeg lever, men den virker, og den blir bedre for hver dag.

Jeg har verdens mest elskelige sønn, hest og hund.

Jeg synes jeg er rik. Noe jeg har lært meg de siste årene er å nyte øyeblikket. Øyeblikket kan være middag med sønnen min, et hundehode på låret som ser på meg og vil ha kos, eller hunden som kommer krypende opp i senga om natta og bare vil ligge inntil ryggen min og kose, hesten som humrer til meg når jeg kommer i gjerdet til henne, en fisketur i fjæra eller en sopp og bærtur i skogen.
Eller som dette: å oppleve ugla som satt på ledningen og titta på meg og Ayla og prata med oss mens vi gjorde oss klar til å gå en mørketur i skogen i håp om å treffe på nordlyset.




Rikdom er øyeblikket når  himmelen blir som et gigantisk kinolerret, nordlyset eksploderer over meg, og kameraet er klart til å fange øyeblikket.

Rikdom er å møte en liten skapning i veikanten som sitter der og venter mens jeg henter kameraet inne, og venter tålmodig på at jeg kommer tilbake for å ta et bilde.  

Rikdom kan og være lykken over å være sammen med noen som deler min interesse for å skape, dele gleden, dele kreativiteten.

   Rikdom er å ha tid til å nyte øyeblikket.

De som kjenner meg godt vet at jeg er ikke spesielt opptatt av fasader. Jeg har levd bak en fin fasade i alt for mange år, det var slitsomt. Jeg skal være den første til å si at det å starte et nytt liv ikke var enkelt, men du verden så godt det var da jeg kunne la fasaden dra dra til helv....

Jeg kjenner innimellom desperasjon og fortvilelse tar meg, men hva er det verste som kan skje?
-Man greier seg alltids.

Om det skulle reke en leser innom bloggen min, så har jeg noen spørsmål du kan stille deg selv:

-Hva er rikdom i ditt liv?
-Greier du å se det store i det små?

7109

Så satt jeg her igjen...

...med et hode som snart koker over.  Jeg har fått unna en masse saker og ting i dag.  Ting levert på bruktbutikken, hesten er kommet hjem etter rideleir siden  i juni, høyet er kommet til stallen...Men hodet jobber i høygir.

Jeg har kommet til å såre flere mennesker rundt meg i det siste, men jeg kan ikke leve for andre. Jeg må leve MITT liv. Det gjør at noen mennesker i livet mitt må jeg velge bort. Noen har skuffet meg, uten at de har skjønt det, og noen har nok jeg skuffet med å ikke ta kontakt.  Slik det er nå må jeg velge meg de vennene som faktisk gir meg noe tilbake. Ikke de som kun bryr seg kun om seg selv, og ikke ser lengre enn utafor gårdsplassen sin.

Om livet og sånn... igjen..

Jeg har de siste månedene tenkt ganske mye på mennesker jeg har møtt gjennom livet, hvilke mennesker jeg føler jeg alltid har kjent selv etter et møte på bare 5 minutter. Tone er en av de, du kan "møte" henne her: http://tonehenriette.blogg.no/ . Det er vanskelig å beskrive hvordan det er å ha slike venner, slike man ikke treffer så ofte, men når man møtes en skjelden gang så er det den gode kontakten, og den gode samtalen som man får alt for skjeldent.  Jeg har noen få venner som er slik, og jeg setter utrolig stor pris på dem.  

--------

Et menneske har jeg kjent siden jeg gikk i barnehagen, veiene våre har krysset noen ganger men ujevne mellomrom.. Nå er det snart et år siden sist vi hadde den gode samtalen, og det ser ikke ut for at vi kommer til å møtes med det første, våre veier driver fra hverandre, jeg savner samtalene. Uendelig. .  

--------

Et annet menneske ble jeg kjent med for 4-5 år siden, jeg husker ikke helt. Det var ikke mange samtaler, men de var gode. Vedkommede greide allerede da å bli noen jeg tenkte på ofte. H*n var et menneske som fortalte meg mer om meg selv enn jeg egentlig ville vite (!), og jeg er på et vis litt redd for å ha kontakt med vedkommede fordi jeg føler meg så naken.  Totalt blottstilt. Da er det bedre å trekke seg stille og rolig unna.

---------

Verd å høre på.

----------

Og så mannfolk, da. .  Hjelpes, det er ikke min sterke side. Jeg har vært og rota meg borti litt av hvert, og for å si det sånn så er det ikke tilbudene det skal stå på! De aller fleste har fått et pent og hyggelig avslag, og de to gangene jeg har drista meg til å vurdere å satse, så har det gått i dass etter ei kort stund pga småløgner og unnvikende svar på direkte spørsmål..  Det gjør meg dårlig. Den aller beste var han jeg bare dro på tur sammen med, en kjempevenn, hvor ingen lovet noe som helst, og vi sov i hver vår sovepose..  Ja, det går faktisk an, og savnet er stort.  

  Satse... det er et vidt begrep.  Jeg har nok ikke mye tro på menn generelt, så jeg har strengt tatt ikke satset, siden jeg ikke ser for meg at jeg vil bo sammen med noen de nærmeste 10 årene.  Spørsmålet om jeg virkelig vil bo alene har jeg fått mer enn en gang, og jeg må være så ærlig å si at hvis den rette dukker opp så er jeg absolutt i stand til å bo sammen med noen.. 

Men... der er alltid et men.. Etter å ha levd i  snart 40 år, har jeg fått med meg en del erfaring - liker jeg å tro i alle fall.  Jeg har fått spørsmålet: "trenger du egentlig en mann?" siden jeg faktisk er i stand til å skru litt på bilen i forbannelse, og jeg kan bruke motorsaga om det trengs. Jeg har både skrumaskin og skiftnøkkelsett..  Trenger.  Ja det gjør jeg.  

For min del handler det om å overgi seg, slippe kontrollen, tørre å vise mitt sanne sårbare jeg. 

Etter å ha blitt sviktet er det vanskelig å vise meg svak.. sårbar... liten... krype sammen under dyna og forsvinne litt fra verden..hvor det jeg egentlig trenger er noen som holder rundt meg og forteller meg at dette greier du, og jeg skal støtte deg.  Når skjedde det sist? Aldri.  Man lærer av erfaring..

Jeg tror ikke jeg tør slippe kontrollen.  

Jeg har venner som jeg vet støtter meg i alt, men det er faktisk ikke nok.  

Jeg trenger noen som faktisk vil være med meg på mine aktiviteter en skjelden gang, ta i noen tunge løft i stallen av og til, noen som haler meg ut på tur når kroppen er gått til storstreik, for det er da jeg virkelig trenger det. Jeg trenger noen som vil være med på fisketur, som blir like lykkelig som meg over de tre markjordbærene som dukket opp på stien, eller som syns det er like stor stas å finne tupperware i skauen med hjelp av gps (geocaching for uinnvidde).  Jeg trenger noen som faktisk skjønner at hesten og hunden min er like viktig for meg som sønnen min.   Unger er det viktigste man har, både to og firbeinte, og de kommer i første rekke uansett hvem som har laget/skaffet dem, og så trenger jeg noen som får meg til å le litt.

For tiden har jeg i overkant mye å tenke på, Jeg går i en orkan av tanker som nesten overdøver menneskene jeg prater med om dagen, de er som en fjern hvisking jeg knapt nok hører. Jeg går rundt i ei lita boble. Det eneste jeg har lyst å gjøre er å male, men rastløsheta er for stor akkurat nå.  Det er bare å hive på seg skoene å komme seg ut og gå tur. Da har jeg fred ei lita stund i alle fall. Å bli fysisk sliten er godt.  

Takk og lov at jeg har Ayla om dagene. Hun er en uvurdelig støtte. Finner på sprell og galskap så jeg må le litt, det går ikke å bli sint på et så søtt lite elskelig vesen. 

Noen kvelder etter jeg har slukket lyset og ferdig med tannpuss har Ayla funnet ut at hun vil ligge litt  sammen med meg i senga. Hun ligger og venter.  Da skal hun ligge helt inntil meg på armen min, og jeg må kose henne på magen. Hodeputa mi har hun også tatt. 10-15 minutter med slik kos gjør savnet av nærhet litt mindre. Ayla liker ikke å sove i senga når jeg er der, da ligger hun på gulvet og snorker. Eller i buret sitt i stua hvis hun får beskjed om det. 

Det vil nok ta ei ukes tid før jeg er på nett igjen etter denne "orkanen" min. Jeg ser utfordringene mine, og det er mye mer enn det som er skrevet her som skal bearbeides, og som den superwoman jeg er så greier jeg det denne gangen og uten hjelp. 

Gjør som jeg: 

Be Magnificent

;) 

Takk for at du leste.

Årets tøffeste!

Jeg kjenner en gutt som er 15 år. Kjempekjekk, høflig og fornuftig kar. For ei stund siden oppdaterte han sivilstatusen sin, det er vel ikke noe uvanlig at det skjer, men i følge oppdateringa er det en gutt han er i et forhold med.  Jeg må bare si at det er tøft gjort! 15 år og komme ut i offentligheten! All respekt til dere to! Måtte bare flere ha det motet dere viser! Jeg ønsker dere alt godt framover.

For mange mange år siden leste jeg ei ungdomsbok som heter "kysset som fikk snøen til å smelte". Det er ei ganske sår men likevel vakker historie. Jeg kom plutselig på at jeg skulle søke den opp på nett, og der fant jeg den som en kortfilm. Som vanlig er alltid bøkene best, og filmen kansje ikke av så god kvalitet,  men denne er absolutt verd å se.

Fisk, akvarium foto og diverse pjatt.. tror jeg :D

Jeg har da atter en gang prøvd meg på makroobjektivet, og innser atter en gang at det er noe jeg ikke forstår!  Bildene er sikkert greie nok, men jeg vil ha de bedre. Av ca 150 bilder ble disse de beste.  Bedre lykke neste gang, eller noe sånt. 

...ekle planarier...

Nå har jeg i lengre tid planlagt å gjøre en hel del med det husarbeidet som jeg ofte nedprioriterer. Det er det rotet og skiten som ikke vises ved første øyekast. Jeg har innbilt meg selv at formen min har vært bedre enn den faktisk har vært, så nå må jeg ta meg selv i nakken og riste meg litt.  Så får helligdag være helligdag, det står ingen plass at man ikke kan rydde og tørke litt støv :) Sideflesket har ligget litt for mye i ro på sofaen de siste månedene, mens energinivået kun har holdt til jobb, hest og hund. Opp og hopp! Jeg starta i går og fikk unna litt, så jeg er godt i gang.

-----

Jeg har de siste månendene filosofert litt over livets realiteter, Jeg hører om samlivsbrudd med unger involvert, det smerter meg veldig å høre at foreldre bruker barna bevisst for å enten ødelegge for den andre parten, eller sette ungene opp mot den andre foreldren,  Det er riktignok ikke enkelt å oppføre seg bra i en sånn situasjon, men ungene har faktisk ikke bedt om å komme til verden, de er helt uskyldige i situasjonen.  

For min egen del for "100" år siden opplevde jeg at far til arvingen min ikke ville ha han i helgene, for slik å kontrollere meg, Hvis jeg hadde ungen kunne jeg ikke gå ut på byen eller treffe venner.  Han tenkte ikke på at det der og da var seg selv han straffet, siden han ikke fikk se ungen sin.  Ungen var enda så liten at jeg tror ikke han tok noe skade av det da. I dag har far til arvingen en ny familie med to stebarn, en sønn og en herlig samboer,  Vi har mye kontakt nå, og faktisk et veldig godt (og for mange et  uforståelig ) vennskap. 

Jeg vet et forhold hvor ene ungen bestandig ble sendt til far sin med lite, dårlige og for små klær slik at far skulle "skjønne" at han og måtte kjøpe klær.  Kunne ikke mor bare ha spurt far? 

En gang inviterte jeg til barneselskap til arvingen, da ungene kom ble jeg stående og prate med ei mor, hun  fikk vite hvem som var invitert, og da sa hun at ene ungen som da ikke kom sannsynligvis var hos pappan sin, og mamman sendte aldri noe info dit, så den pappaen visste neppe at ungen var invitert i bursdag. Jeg ringte hjem til pappaen og traff stemoren til ungen i telefonen, jeg sa som sant var at jeg hadde hørt at det kunne være litt kommunikasjonsutfordringer mellom heimene, så jeg ville bare fortelle at ungen var invitert i bursdag til oss. Stemammaen ble kjempeglad for at jeg ringte, men desverre passet det ikke å komme på så kort varsel, men jeg måtte gjerne ringe flere ganger hvis det var noe. 

Hvorfor kan ikke enkelte foreldre svelge noen kameler og gjøre ungene sitt beste? 

------

Jeg tror jeg bobler over her av ting jeg har lyst å få notert ned. Mange tanker som surrer. Ikke alt egner seg på trykk.  Der er mange som er overrasket over at jeg skriver blogg siden jeg aldri deler link på facebook.  Jeg skriver ikke for å få mest mulig lesere. Det er mer som ei dagbok for min del, Noe er vel litt personlig og noe er rett og slett bare for å ha hendelser lagret,  Jeg skriver og slik at hverken arvingen, tidligere mann, stebarn og nære venner blir utlevert, selv om jeg egentlig har lyst til å fortelle hele verden hvor teit og dum enkelte har vært gjennom årene.  Noe av det jeg har skrevet her tidligere høres nesten litt for speisa ut, til og med for meg selv, men sånn er det. Jeg forlanger ikke forståelse, bare aksept for den jeg  er på godt og vondt :)

Noen fun facts om meg:

• jeg har 3 lavvoer (en av de er oppbrukt)
• jeg har 2 telt
• jeg er ikke spesielt glad i shopping
• jeg tror at menn ikke kan tenke på andre enn seg selv 
• jeg tror heller ikke menn kan lage mat
• og de vet i hvertfall ikke hva vaskebøtta kan brukes til! 
• jeg elsker å sage ved, og helst med motorsag, selv om det lager helvette med kroppen min dagen etterpå
• en fis kan være utrolig underholdende sammen med de rette folkene
• jeg tar ikke meg selv så veldig høytidelig

Skrytebilde siden jeg sa at mor selv skulle til pers for noen dager siden. Vindy var ikke mindre enn 100% eksemplarisk, så det ble ca 15 minutters ridning med en utrent kropp, og så en halvtimes kjøring med vogn etterpå :D Herlig! 

Lille Ayla ( som nå er 14 kg!) er og med  

Hund hund hund og hund

Det er mye arbeid, men det er virkelig verd det. Opp og ut en tur i løpet av natta er helt normalt.
Når jeg er på jobb er Ayla hos "onkel" Aiko, han er stor og snill, og veldig glad i å leke.
Vi har vært på mange turer, og koset oss.

Årets første Vårtegn

På besøk hos Moya, hun ser veeeldig skummel ut, men er kjempe snill :)

Ayla og Moya lekte sikkert en time sammen

Som seg hør og bør var jeg ute med kamera da det var solformørkelse. Jeg var litt spent på dette, for det gikk temmelig fort for seg, og jeg var vel egentlig ikke helt forberedt på det, Nå har jeg og funnet ut at stativet ikke holder mål til det her objektivet, det er alt for ustabilt, Heldigvis greide jeg å ro det sånn høvelig i land likavel :) 

Bildet er tatt med solfilteret på. Ble ganske fornøyd selv om kvaliteten på bildet her er lik null.

Surrehuet meg i sitt ess. ..  Solformørkelsen kosta meg kaffekruset mitt.  Jeg løp inn og ut som en tulling, med en valp som har satt det som sitt mål i livet å gå mellom beina mine til en hver tid, så kaffekoppen ble plassert på biltaket (say no more.. ) 

Selvfølgelig husket ikke jeg på det da jeg var nødt å stresse til jobb etterpå. Hurra - eller noe sånt. Nå må jeg finne meg nytt hestekrus - for kaffen smaker ikke det samme uten.

MMMMMMmmmm

Kos

Ayla og "onkel" Aiko. Vi har fått mange spørsmål om han er faren, men det er egentlig fysisk umulig , han mangler sine edlere deler :D 

 Koser seg 

Ayla er nå nærmere 12 kg, og litt for stor til å bli løfta og bært på. Jeg merker det på knærne mine som er litt vonde, de ble mye vondere da Ayla var bittelita og jeg måtte sette meg på huk hele tiden, nå slipper jeg det, og det føles mye bedre, 

Neste  prosjekt innen trening blir å lære Ayla at hun IKKE er like stor som hestene, og at for en sånn liten hundeskrott så kan hestene være farlige både foran og bak.  Er hun løs ved stallen kan hun finne på å løpe rett inn igjerdene og fyre opp hestene så de raser rundt,

Hest, ja... Den der hesten min har sine egne meninger. Hun har hatt litt lite ryggmuskler, så jeg har ikke ridd selv siden lenge før jul, jeg har bare kjørt, og så er det små lette jenter som har ridd, og da kun uten sal. De siste 3-4 gangene har jeg fått tilbakemelding på at Vindy har vært vanskelig og prøvet å hive av rytteren, og i går lyktes hun. Heldigvis var det ei veldig flink ei ved stallen som red hesten litt "på plass" etterpå, og Vindy gikk som ei klokke. Jeg kan nok tenke meg at grunnen til dette er rett og slett mangel på erfaren rytter, så da har Vindy oppdaget at hun kan gjøre litt som hun selv vil, og utnytter det litt mer for hver gang, til hun som nå er blitt "umulig".  Så i dag skal ho mor sjøl til pers.  Jeg må sjekke om teorien min holder mål, eller om det bare er en dårlig idè fra min side. 

Så enten går det bra, eller så går det over :D 

På speidertur

Vi = 2 ledere, 4 rovere (speidere over 16 år) og 9 speidere. 

Hytta til speideren ligger i vakre Fridalen, halvanna kilometer å gå. Været var mildt og fint, og det var en del snø. Vi lederne og et par speidere valgte å gå uten ski. Jeg måtte nesten, for skiene mine har stålkanter, så jeg må kjøpe meg nye. I tillegg til (en nokså lett) sekk dro jeg pulk med utstyr og  et tomt hundebur, slik at Ayla hadde mulighet til å legge seg der om hun ble sliten. Sliten ble hun, men ligge i pulken var uaktuelt! For et pågangsmot og et energinivå! Selvfølgelig ble hun sliten, og hun ble båret korte stykker.  Et stykke på vei fant hun noe spennende i snøen som ikke ble registrert av oss med en gang, og hun fikk i seg litt veimat.. :/ 

Vel framme på hytta ble det omsider kveld. Jeg stappa Ayla i buret og la meg på madrass på kjøkkengulvet nært døra. Å sove i bur var ikke veldig populært, men det gikk da på et vis..  Jeg er så glad for at Ayla er en hund med lite lyd i, så når hun bjeffer så er det faktisk noe viktig hun har å meddele. Første bjeffet kom etter en time, så da var det bare å gå ut. 

Laus mage, og noe som lignet peanøtter kom ut. Æsj.. Inn igjen, sove en time til - og ut...  

Sånn holdt vi det gående fra ca midnatt og til 6.30, da  ga jeg opp både soving og avslapping. Magen ble bedre og matlysten kom utover dagen. 

Det er hardt å være lita og i dårlig form: 

Lørdag var speidere og rovere ute, de laget nødbivuak og fyra bål et godt stykke fra hytta sammen med noen fra ungdomsgruppa til røde kors (RØFF) . Noen speidere kom tilbake våte, bytta klær og dro igjen.  Jeg hadde frivillig tatt på meg oppgaven som kokk siden jeg måtte ta det litt med ro med hunden. Middagen ble langtidsstekte kyllinglår med ris, salat og bernaise. Ungene var overlykkelige over å få slik middag på hytta i stedet for spaghetti eller gryterett som vi vanligvis lager. 

 Senere på kvelden fikk speiderne sjokoladekake - noe de ikke var helt klar over gikk an på tur,

Lederne og roverne fikk vannbakkels etter speiderne hadde tatt kveld. 

I speideren som alle andre plasser er unger forskjellige, noen aktive og noen rolige. Vi hadde med noen som er ganske mye over gjennomsnittet aktive, og vi var litt spent på hvordan de ville takle å være borte fra mamma og pappa for første gang.  

Selvfølgelig ble det mange interessante samtaler: 

Fredag: 

L: Hvem eier denne jakka (lå på gulvet)

S: Jeg

L: Skal den ligge der?

S: Neeeei...

L: Hvor skal den være da: 

S: Eeeeeh.. jeg vet ikke, kansje henge den en plass

L: Ja det var lurt! Kansje henge den over ovnen til tørk?

S: Ja, (og går i stua.)

L: Du glemte å henge opp jakka

S: Ja, men jeg når ikke opp til snora

L: Har du bedt noen om hjelp?

S: Neeeei... 

L: Henger den seg opp selv?

S: Neeeei...

L: Da må du henge den opp.

S: Ja men jeg når ikke opp?

L: Har du bedt om hjelp?

S: Kan du hjelpe meg å henge opp jakka? 

L: Ja. Der er en stol, flytt den dit, gå opp på den og heng opp jakka.

S: OK (og utfører operasjonen)

L: Trengte du hjelp? 

S: Nei (med et stort glis)

L: Du skjønner at i speideren så har vi ingen mammaer og pappaer som går etter deg og rydder, det må du gjøre selv, og når man bare tenker litt og ber om hjelp så får man det. 

Lørdag:

S: Hvor er jakka mi?

L: Hvor hadde du den sist?

S: På meg ute

L: Hva gjorde du med jakka da du kom inn?

S: Jeg fikk hjelp til å henge den til tørk.

L: Hvor ble den hengt til tørk?

S: Der, og peker på jakka over ovnen (henter en stol og tar den ned) 

Søndag: 

S: Kan du ta ned jakka mi? 

L: Kan du ikke det selv?

S: Joda, men det går fortere om du gjør det, for da slipper jeg å hente stolen.

Slik kan jeg drive på med alle speiderne som er vant med å få hjelp til alt hjemme, eller det  vil si, de er vant med at foreldrene plukker opp etter dem. 

De aktive ungene som var med må jeg skryte enormt av, for de var kjempeherlige, lite tull og ikke noe støynivå som var til plage for andre. Jeg skryter til foreldrene og. Mange foreldre tror nesten ikke på meg når jeg forteller hvor flinke ungene demmes er, for på skolen får de som regel bare negative kommentarer. 

Vi hadde med ei mor som og er pedagogisk leder i en barnehage, og hun var helt imponert over aktivitetsnivået og støynivået, og av vi ledere ikke kjeftet på ungene. Jeg ser ikke noe poeng i å kjefte, det har jeg aldri gjort. Noen ganger er det på sin plass med en irettesettelse, men det er med det, ungene forstår det, og retter seg etter det som blir sagt. 

En annen ting jeg og oppdaget var hvilken virkning Ayla hadde på ungene. Til å begynne med skulle alle leke med henne samtidig,  og hunden ble da selfølgelig spinnvill og uforsiktig.  Vi ble sammen med speiderne enige om noen enkle regler som

* Bare en leker om gangen, de andre forholder seg rolig.

* Det er ikke lov med kamplek, som å dra i leken mens hunden sliter i andre enden.

* Det er lov å dytte lekene på gulvet, men ikke hive.

* Når Ayla lekebiter, og ungene ikke synes det er greit skal de ikke kjefte, bare si AU, reise seg og gå, og de andre ungene rundt Ayla skal ikke ta kontakt med henne

* Når Ayla ligger i ro skal ingen røre henne, hun skal ta kontakt først. 

Fredag og lørdag formidag var det ei utfordring å få det til, men de eldste var flink å passe på de mindre, og utrolig nok ble ungene roligere inne. Noen spurte om å få være ute med Ayla og, og jeg svarte at så lenge de fulgte reglene gikk det helt fint. 

Jeg var ganske sliten etter å ha sovet lite første natta, laget masse mat og vasket kopper, så jeg gledet meg til kvelden. For å gjøre ei lang historie kort: Natt til søndag var enda værre enn natt til lørdag. Ayla dårlig i magen og oppe ca hvert 3. kvarter. Det var nok litt mye stress for en liten valp.

Tross alt, Ayla har  vokst enormt mentalt på denne helga, jeg føler det som om hun har gjort et kjempehopp i utviklingen. 

Hun fant seg godt til rette under sittebenken på kjøkkenet søndag formidag. 

...og vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur ;)

Ayla og jeg skal på speidertur!

Torsdags kveld var det ei lita som trava til soverommet og ropte på meg, og da jeg kom gikk hun til døra. Jeg tenkte hun kansje ville tisse litt, så jeg åpnet opp, og slapp henne ut, men neida, lillenugla skulle bare ha seg litt frisk luft, og der satt hun!

Det tok sin tid før hun fant det for godt å ta kveld. Lille Ayla har nå vokst fra 6,1 kg til 8 kg på 2 uker, og det merkes. Selv om vi har hver vår hodepute foretrekker hun begge.

Innimellom kan det være godt å passe på mor litt og, så da deler vi pute. Jeg er spent på hvor lenge dette sengeprosjektet går, og hvor fort hun vokser. Planen er å få henne i et eget bur på gulvet i løpet av et par tre uker, når hun greier å holde seg hele natta uten å må ut og tisse.  

Pakking på gang.Vi skal på tur med en hel haug med speidere, Ayla er klar hun og med tingene sine. 

Hvis jeg bare ligger her på jakka di, så er jeg HELT sikker på at jeg får bli med! 

Mer hund.

Just another morning selfie...

Det blir mye tissing og bæsjing om dagen. Og lite fornuftig "arbeid". Jeg synes lille Ayla er blitt flink. I morgen blir hun 8 uker, og hun har vært hos meg i ei uke nå.  Hun vet allerede at alt av tiss og bæsj skal skje ute, så hun løper til døra når hun må.  Og hun må ofte.. Kommer jeg ikke fort nok blir det dam på gulvet på avisene, men det får stå sin prøve.  Hvis hun får muligheten til å velge går hun ut. Jeg har testa det med foring først og åpen ytterdør. Ayla løp rett ut og bæsjet haugevis.

Siden hun enda er så liten er det ting hun ikke liker - og liker. Hun liker ikke æ være alene. Nå nettopp satt jeg med beina i sofaen, og Ayla lå og sov. Hun snudde seg litt, så meg ikke med en gang, reiste seg opp, dytta i foten min, og la seg ned igjen. Skikkelig tydelig at hun sa  "er du der? jeg er og her."

Og så har hun funnet ut en ting: Det er gøy å være ute, og da kan hun godt være litt alene.  Og hvis hun løper til døra, så kommer jeg løpende etter slik at hun slipper ut.  Hurra... Det er ikke bare ut når hun skal tisse, lengre. Nå også for lek!

Hun vokser og trives. et par dager etter hun kom veide jeg henne til 6,1 kg, nå er hun 6,5. Det går fort.  Tenker det er de 400 grammene jeg har mistet på all flyginga inn og ut ;)

Familieforøkelse

Jeg har i lengre tid planlagt å skaffe meg et barn til, men ikke et sånt et på to bein. Etter mange måneder med tenking og planlegging falt valget på denne herlige skapningen. Mamman er Rotweiler/shæfer og pappan Berner Sennen.

Lille vakre Ayla kom til verden natt til 1.januar 2015 sammen med 9 kullsøsken. 19. februar, dagen før min bursdag var jeg og hentet henne siden alle de andre søskenene skulle hentes i løpet av helga, og da ville det blitt vanskelig for meg. 

Første natta gråt hun mye og var urolig, men da jeg fikk åpnet vinduet og det ble litt kjøligere ble det stille. Jeg har valgt å ha henne i senga mi denne første barseltiden slik at jeg kan lett følge med  når hun må opp på do om natta. 

Utpå morgenen våknet jeg av nåe hårete i ansiktet, og da jeg åpnet øynene så jeg bare labber. Jeg lirka fram telefonen og knipsa dette:

Jeg vil ha godbit med hestebæsjsmak! 

Har du sett noe så vakker! *sukk*

Og så klør det så i tennene..

Fo ratte jeg er prinsesse! Jeg har vært veldig flink til å tisse og bæsje ute, med bare noen få uhell. Og når mor roper navnet mitt så får jeg kansje godbit, så da er det bare å skynte seg å springe for å finne ut om jeg får noe. 

Hestene i stallen er store, men ikke skumle så nå må jeg være litt i band for mor sier at jeg ikke får lov å gå inn i gjerdet der. 

Men det er SÅÅÅÅÅ spennende! 

Dag 3 i nytt hjem besøkte vi onkel Aiko. Han er veldig stor, og elsker å leke, men han kan være veldig uforsiktig med sånne små 

Så vi valgte å holde han litt fast - noe han likte dårlig. Det ble et kanon blinkskudd! :D 

6538

Ræksjuka, og dagen der alt går på tverke.

For en dag!
Eller egentlig startet det torsdag (mandag i dag) da jeg var med ei veninne på sykehuset til kontroll. Jeg var barnevakt til den kjempeflotte jenta hennesvpå 15 mnd. Hun var ikke 100% i form for hun hadde hatt spysjuka dagen før.

Byturen gikk fort og greit, og vi kom oss hjem. På kvelden var jeg i stallen og alt var vel der og. Mamman til jentungen kom ikke, pga hun hadde fått sin runde spysjuka. Jeg var glad jeg slapp - tenkte jeg.

Fredag var alt som normalt, var i stallen på kvelden. Jeg var i dårlig form med litt vondt pga fibroen, så kjæresten til sønnen min red mens jeg gikk ved siden av. Vi var vel ute i 45 min. Det var godt.

Jenta valgte å overnatte hos far til arvingen mens jeg dro hjem til meg. Godt var det at hun var der, for utover kvelden fikk jeg vondt i magen. Først trodde jeg det var pga lite mat i løpet av dagen så jeg spiste litt riskaker med smør (!) , en appelsin og fiksa meg et glass hvitvin..  Hallveis nedi hvitvinsglasset greide jeg ikke  mer, jeg la meg for å sove - på sofaen.  Etter litt snurring rundt sovnet jeg - og voknet en time senere. Jeg hadde mange dater med doskåla i løpet av natta. Huff for en opplevelse.  Utover lørdagen ble kvalmen bedre, men jeg hadde så vondt i hoftene av å ligge på sofaen, og bare det å gå seg en tur på do føltes som et helt maratonløp!  Jeg skjønte vel at jeg hadde litt feber siden det bare var 18 grader i stua, og frysepinnen meg syntes det var behagelig. Hjelpes!

På kveldinga fant jeg termometeret og det viste ikke mindre enn 39 grader- målt i munnen, og min normaltemperatur er på 36,5.

Kansje verken i kroppen ikke var fibroen likevel? En ibux ble konsumert før jeg tok kveld. Også denne natta på sofaen. Jeg har det litt merkelig med det at jeg ikke får sove i senga når jeg er sjuk. Utover natta letta det meste, men på morgenen søndag hadde jeg så forferdelig vondt i nakken, og armene dovnet bort. Det er ca akutt krise, det er jo armene mine jeg skal jobbe med! Søndagen kom og gikk, og det ble kveld. Varm dusj og varmeflaske med massasjekrage etterpå hjalp ikke. En paracet for ned i det store sluket før jeg fant senga. .. FOR ei helg - og så jeg som har morgenforing i  stallen mandags morgen. HURRA! eller ikke.

Dagen i dag: Jeg sto frivillig opp litt etter 7 og var sulten! Mekket meg et par knekkebrød som jeg skulle spise i bilen på tur til stallen. Huska faktisk på å ta med noe greier jeg hadde gitt bort via facebook. En mann skulle plukke det opp på Fauske mellom 9 og 10. Hoppet i bilen og var på tur opp "innkjørselen" (som er 400 meter), bare 10 min etter huseieren var  dratt (altså - da er jeg garantert å komme meg opp til veien).  Etter ca 100 meter ante jeg uråd, ga gass og tenkte at enten går det bra eller så går det til helvete... Det gjorde forsåvidt ingen av delene, for da snøen stoppet meg satt jeg hverken fast eller var ramla i grøfta så jeg rygga pent hjem igjen. Ja jeg er god på å rygge. Bedre enn mange andre kvinnfolk, heldigvis.

Tilbake i bilen foran døra begynte jeg å organisere andre til å sette ut hestene, men det var ikke enkelt: Ei var på jobb 15 mil herfra, ei hadde sovet dårlig om natta - og sov,  og lagt begge mobilene side fra seg annen plass i huset, ei hadde ryggvondt og var ikke stått opp og den siste har en unge på 15 mnd. Alternativet var da at hun hentet meg og svinget meg hjem igjen etterpå.

Under all denne organiseringa kom huseiren ut og lurte på om jeg hadde prøvd meg opp bakken. Ja svara jeg, og da lo han godt.  Han fresa veien så jeg kunne komme meg i stallen. De er flinke å frese, eller be meg om å flytte bilen ca 200 meter til jeg er forbi de kritiske punkt. Så skulle man vel trodd at alt var såre vel?

DEN GANG EI!

Jeg satte bilen i 1. og i det jeg tok laus hørte jeg en lyd som lignet på den som kan komme når man tar av håndbrekket, men den var litt anderledes. Bakken er bratt så jeg kjørte et stykke i 1.giret, og da jeg skulle sette den i 2. skjedde det .... - ingen ting. HURRA atter en gang. Leiligheta mi er ca 3,5 km fra butikken, 6 km fra stallen, og uten bil kommer jeg til å bli i velding god form, for å si det sånn..

Vel oppe på veien fant jeg ut at 3. og 5. gir virka, men ikke 2. og 4. et par km senere fikk jeg den i 2. , så noe hadde rettet seg. Hestene kom ut nesten en time senere enn planlagt, mannen som skulle komme innom skulle gi beskjed da han var ca 30 min unna fauske, 10.30 hadde jeg fortsatt ikke hørt noe. Nettavisen hadde skrevet noe om dødsulykke lengre sør, kansje var det derfor han var forsinket.. Litt før 11 kom meldinga, og han fikk det han skulle ha - og betalte meg 200 kr for noe jeg ikke ville ha betalt for!

Etter stallen var jeg innom dama som kunne hente og kjøre meg til stallen. Hun var glad for at jeg kom meg dit selv, for hun var blitt påkjørt med bilen. Heldigvis ingen stor skade på bilen og hun og jenta på 15 mnd var uskadd. Det var en bil som brøt vikeplikten. De kjørte heldigvis sakte begge 2.

Mannen hennes tok seg en tur i min bil og fant ut at det bare var overføringa mellom girene som var fullpakka av snø! TAKK OG LOV! Så nå står bilen utenfor her til tining, og jeg skal ikke få panikk om det skjer en gang til.

Egentlig burde jeg forberedet meg til speideren i dag, men jeg har gitt beskjed om at jeg ikke kommer, for jeg er fortsatt forferdelig kvalm. I morgen kan det hende at jeg får overnattingsgjester, så jeg må kansje danse meg en rundt med støvsugeren rundt her.

...og vi var alle enige om at det hadde vært en fin dag .... eller noe sånt.

6491