Rikdom

Hva er rikdom?
Er det mange fine ting?
Penger i banken?
Ferieturer?

Nå har jeg lite penger i banken, jeg vet ikke om jeg greier meg økonomisk neste måned, eller om jeg må be om hjelp, men det jeg vet er at jeg er rik. SØKKRIK!

Vi lever i en materialistisk verden, vi glemmer å  verdsette øyeblikket.

Jeg har en kropp som gjør at jeg føler at jeg lever, men den virker, og den blir bedre for hver dag.

Jeg har verdens mest elskelige sønn, hest og hund.

Jeg synes jeg er rik. Noe jeg har lært meg de siste årene er å nyte øyeblikket. Øyeblikket kan være middag med sønnen min, et hundehode på låret som ser på meg og vil ha kos, eller hunden som kommer krypende opp i senga om natta og bare vil ligge inntil ryggen min og kose, hesten som humrer til meg når jeg kommer i gjerdet til henne, en fisketur i fjæra eller en sopp og bærtur i skogen.
Eller som dette: å oppleve ugla som satt på ledningen og titta på meg og Ayla og prata med oss mens vi gjorde oss klar til å gå en mørketur i skogen i håp om å treffe på nordlyset.




Rikdom er øyeblikket når  himmelen blir som et gigantisk kinolerret, nordlyset eksploderer over meg, og kameraet er klart til å fange øyeblikket.

Rikdom er å møte en liten skapning i veikanten som sitter der og venter mens jeg henter kameraet inne, og venter tålmodig på at jeg kommer tilbake for å ta et bilde.  

Rikdom kan og være lykken over å være sammen med noen som deler min interesse for å skape, dele gleden, dele kreativiteten.

   Rikdom er å ha tid til å nyte øyeblikket.

De som kjenner meg godt vet at jeg er ikke spesielt opptatt av fasader. Jeg har levd bak en fin fasade i alt for mange år, det var slitsomt. Jeg skal være den første til å si at det å starte et nytt liv ikke var enkelt, men du verden så godt det var da jeg kunne la fasaden dra dra til helv....

Jeg kjenner innimellom desperasjon og fortvilelse tar meg, men hva er det verste som kan skje?
-Man greier seg alltids.

Om det skulle reke en leser innom bloggen min, så har jeg noen spørsmål du kan stille deg selv:

-Hva er rikdom i ditt liv?
-Greier du å se det store i det små?

7109

Om livet og sånn... igjen..

Jeg har de siste månedene tenkt ganske mye på mennesker jeg har møtt gjennom livet, hvilke mennesker jeg føler jeg alltid har kjent selv etter et møte på bare 5 minutter. Tone er en av de, du kan "møte" henne her: http://tonehenriette.blogg.no/ . Det er vanskelig å beskrive hvordan det er å ha slike venner, slike man ikke treffer så ofte, men når man møtes en skjelden gang så er det den gode kontakten, og den gode samtalen som man får alt for skjeldent.  Jeg har noen få venner som er slik, og jeg setter utrolig stor pris på dem.  

--------

Et menneske har jeg kjent siden jeg gikk i barnehagen, veiene våre har krysset noen ganger men ujevne mellomrom.. Nå er det snart et år siden sist vi hadde den gode samtalen, og det ser ikke ut for at vi kommer til å møtes med det første, våre veier driver fra hverandre, jeg savner samtalene. Uendelig. .  

--------

Et annet menneske ble jeg kjent med for 4-5 år siden, jeg husker ikke helt. Det var ikke mange samtaler, men de var gode. Vedkommede greide allerede da å bli noen jeg tenkte på ofte. H*n var et menneske som fortalte meg mer om meg selv enn jeg egentlig ville vite (!), og jeg er på et vis litt redd for å ha kontakt med vedkommede fordi jeg føler meg så naken.  Totalt blottstilt. Da er det bedre å trekke seg stille og rolig unna.

---------

Verd å høre på.

----------

Og så mannfolk, da. .  Hjelpes, det er ikke min sterke side. Jeg har vært og rota meg borti litt av hvert, og for å si det sånn så er det ikke tilbudene det skal stå på! De aller fleste har fått et pent og hyggelig avslag, og de to gangene jeg har drista meg til å vurdere å satse, så har det gått i dass etter ei kort stund pga småløgner og unnvikende svar på direkte spørsmål..  Det gjør meg dårlig. Den aller beste var han jeg bare dro på tur sammen med, en kjempevenn, hvor ingen lovet noe som helst, og vi sov i hver vår sovepose..  Ja, det går faktisk an, og savnet er stort.  

  Satse... det er et vidt begrep.  Jeg har nok ikke mye tro på menn generelt, så jeg har strengt tatt ikke satset, siden jeg ikke ser for meg at jeg vil bo sammen med noen de nærmeste 10 årene.  Spørsmålet om jeg virkelig vil bo alene har jeg fått mer enn en gang, og jeg må være så ærlig å si at hvis den rette dukker opp så er jeg absolutt i stand til å bo sammen med noen.. 

Men... der er alltid et men.. Etter å ha levd i  snart 40 år, har jeg fått med meg en del erfaring - liker jeg å tro i alle fall.  Jeg har fått spørsmålet: "trenger du egentlig en mann?" siden jeg faktisk er i stand til å skru litt på bilen i forbannelse, og jeg kan bruke motorsaga om det trengs. Jeg har både skrumaskin og skiftnøkkelsett..  Trenger.  Ja det gjør jeg.  

For min del handler det om å overgi seg, slippe kontrollen, tørre å vise mitt sanne sårbare jeg. 

Etter å ha blitt sviktet er det vanskelig å vise meg svak.. sårbar... liten... krype sammen under dyna og forsvinne litt fra verden..hvor det jeg egentlig trenger er noen som holder rundt meg og forteller meg at dette greier du, og jeg skal støtte deg.  Når skjedde det sist? Aldri.  Man lærer av erfaring..

Jeg tror ikke jeg tør slippe kontrollen.  

Jeg har venner som jeg vet støtter meg i alt, men det er faktisk ikke nok.  

Jeg trenger noen som faktisk vil være med meg på mine aktiviteter en skjelden gang, ta i noen tunge løft i stallen av og til, noen som haler meg ut på tur når kroppen er gått til storstreik, for det er da jeg virkelig trenger det. Jeg trenger noen som vil være med på fisketur, som blir like lykkelig som meg over de tre markjordbærene som dukket opp på stien, eller som syns det er like stor stas å finne tupperware i skauen med hjelp av gps (geocaching for uinnvidde).  Jeg trenger noen som faktisk skjønner at hesten og hunden min er like viktig for meg som sønnen min.   Unger er det viktigste man har, både to og firbeinte, og de kommer i første rekke uansett hvem som har laget/skaffet dem, og så trenger jeg noen som får meg til å le litt.

For tiden har jeg i overkant mye å tenke på, Jeg går i en orkan av tanker som nesten overdøver menneskene jeg prater med om dagen, de er som en fjern hvisking jeg knapt nok hører. Jeg går rundt i ei lita boble. Det eneste jeg har lyst å gjøre er å male, men rastløsheta er for stor akkurat nå.  Det er bare å hive på seg skoene å komme seg ut og gå tur. Da har jeg fred ei lita stund i alle fall. Å bli fysisk sliten er godt.  

Takk og lov at jeg har Ayla om dagene. Hun er en uvurdelig støtte. Finner på sprell og galskap så jeg må le litt, det går ikke å bli sint på et så søtt lite elskelig vesen. 

Noen kvelder etter jeg har slukket lyset og ferdig med tannpuss har Ayla funnet ut at hun vil ligge litt  sammen med meg i senga. Hun ligger og venter.  Da skal hun ligge helt inntil meg på armen min, og jeg må kose henne på magen. Hodeputa mi har hun også tatt. 10-15 minutter med slik kos gjør savnet av nærhet litt mindre. Ayla liker ikke å sove i senga når jeg er der, da ligger hun på gulvet og snorker. Eller i buret sitt i stua hvis hun får beskjed om det. 

Det vil nok ta ei ukes tid før jeg er på nett igjen etter denne "orkanen" min. Jeg ser utfordringene mine, og det er mye mer enn det som er skrevet her som skal bearbeides, og som den superwoman jeg er så greier jeg det denne gangen og uten hjelp. 

Gjør som jeg: 

Be Magnificent

;) 

Takk for at du leste.

Smerte som ikke er min..

En underlig episode? Jeg og ei veninne var og gikk tur. Vi prata om løst og fast, sånn som man bruker å gjøre på tur. Så begynte jeg å fortelle om en smerte i skuldra mi som jeg hadde hatt et par dager, den var så vond og det var forferdelig vondt å trykke på området.  Jeg beskrev smerten  i detalj for veninna mi. Plutselig satte hun i å gapskratte, og jeg skjønte ingen ting. Det var jo ingen ting å le av syntes jeg. Kommentaren jeg fikk var : Det er jo min smerte du beskriver!!! Jaja, tenkte jeg. vet at det går an å kjenne andres smerter, så hvorfor ikke? Jeg sa at hvis smerten var helt borte dagen etterpå, så var det hennes smerte jeg hadde kjent - og ja, det stemmer.  Dagen etterpå var smertene sporløst forsvunnet! Takk og lov.

Jeg skrev i går om å være høysensitiv. Jeg har tenkt masse masse på det, og det er biter som faller på plass. Jo mer jeg tenker dess fler forklaringer dukker opp. Mye av det som står beskrevet i boka går rett hjem. Enkelte ting ser jeg at jeg har lært meg til å skjule. I oppveksten kunne jeg være kjempebekymret for bagateller - det er jeg forøvrig fortsatt, og bestandig har jeg skjult det for andre.  Jeg ville ikke noen skulle se at jeg var "svak", at jeg ofte tok meg nær av det som ble sagt til meg.

 En av de  virkelige store episodene var da jeg hadde vært og fått meg ny innfatning til brillene mine (ca. 15 år siden)  Jeg var litt forut for moten, og hadde fått satt inn glass i ei innfatning som mamma hadde brukt på 70-tallet, og gjett om jeg var fornøyd! Jeg syntes de var driiiitkule!  Så sa ei veninne til meg: "du skal vel ikke bruke de der?!?" og siden hadde jeg ikke brillene på meg offentlig. Hadde det samme skjedd i dag ville jeg ikke brydd meg så mye, men sannsynligvis  hadde jeg nok tenkt meg om en gang eller 3.

 En annen episode som skjedde for ca 13 år siden var og helt forferdelig. Jeg var på jobb, en av de andre ansatte kom til meg og kjefta meg huden full for noe jeg over hodet ikke hadde noe med, og han visste det han og. Det resulterte faktisk i at jeg dagen etterpå var hos legen og fikk meg sykemelding, for jeg greide rett og slett ikke takle den kjefta, for jeg følte der og da at det var ene og alene min skyld. Jeg gikk til sjefen og fortalte om episoden, og følte at jeg ikke ble trodd. Den andre ansatte kom og ba om unnskyldning for det som ble sagt. Men det tok mange mange måneder før jeg greide å prate normalt med vedkommede, det satt så veldig igjen i meg. 

For 5 år siden ble jeg sykemeldt. Det er vel noe av det beste som kunne skjedd meg. Veien derfra og her jeg er i dag har vært lang, litt tøff innimellom, men veldig lærrik.  Jeg innså at jobben som jeg elsket var ikke bra hverken for kropp eller psyke. Et stort nederlag, men da erkjennelsen kom var det godt.  Kansje visste jeg det innerst inne.  

I løpet av de årene hvor jeg var på det verste med min FM har jeg og brukt det til å bli sterkere psykisk. Noen har sagt til meg at jeg er blitt tryggere på meg selv - og det merker jeg faktisk selv og. Det koster meg ikke en kalori å blottstille meg helt - hva har jeg igjen for å tie stille?  Det koster meg heller ikke en kalori å fortelle min mening, hva har jeg igjen for å ikke si fra? Jeg har oppdaget at jeg bryr meg mindre om hvem som liker meg, og hvem som ikke liker meg. Jeg lever mitt liv, og har veldig bra med meg selv.  

Føler du at det jeg skriver blir oppstykket, så kansje det. Jeg har så mye nå som jeg føler er på tide å få skrevet ned. 

Sammen med meg i denne jungelen av tanker som ikke er i system har jeg Vindy. Snart er det 5 år siden hun kom til stallen og jeg forelsket meg hodestups. Det ligger nok mange tårer i den manen der når jeg har vært bunnløst fortvilet. Bli voksen, selg hesten, og slutt å lek sa mammaen min til meg mange ganger de første tre årene jeg hadde Vindy.

Mamma fortalte en dag at hun hadde hatt en drøm. Hun hadde drømt at det kom en hest til henne og selv var hun så forferdelig trist. Hesten kom med styrke.  Etter den gangen har hun aldri sagt noe om at jeg måtte selge hesten.  I fjor da jeg flytta fra han jeg hadde vært gift med så jeg at økonomien min var litt for dårlig til å ha hest. Jeg var atter en gang bunnløst fortvilet, og vurderte å sette hesten bort på for. Jeg har to stk som er veldig interessert i å kjøpe Vindy, men det kommer aldri til å skje.  Mamma sa til meg at det skulle sikkert bli ei råd med hesten sånn at jeg slapp å skille meg med Vindy. 

Sårbarheten er min styrke

Jeg har begynt på ei bok som heter særlig sensitiv, la sårbarheten bli din styrke.  Den er om mennesker som er høysensitiv. du kan godt lese en artikkel om boka her http://www.aftenposten.no/viten/Sarlig-sensitiv-7198643.html#.UcXpavkya9F om du vil.

For min egen del så handler det om at jeg blir veldig snart sliten av nye "ting" i tilværelsen. Det å gå på et kurs, gå på cafè, eller en så enkel ting som å gå på butikken. Er det FM eller er det den høysensitive biten?

I boka har jeg lest om episoder som jeg selv har opplevd. Bare en sånn ting som da jeg gikk på barneskolen og ungdomskolen.  Jeg følte meg på en helt annen planet nesten, jeg var med i timene, deltok til tider aktivt, men kunne bli stille i perioder og. I løpet av de to siste årene på ungdomskolen var det en lærer som fanget opp at det var et eller annet som ikke stemte. Jeg beroliget vedkommede med at det ikke var noe "galt" på hjemmebane ( det var ikke helt sant, og jeg ble nok gjennomskuet) . I alle fall så står det og om i boka at enkelte høysensitive kan ha problemer med å føle ekte glede. Hjelpe meg som jeg slet med  det de årene der. Jeg tror nok det var en av de desidert værste tingene for meg å oppleve. Jeg vet ikke hvor mye jeg skal utdype det, det blir for komplisert for meg nå :) Der er og mange episoder fra barndommen som dukket opp i hukommelsen min. Interessant.  Resten av boka blir spennende å lese.

En annen ting jeg har tenkt på i det siste. Jeg har vel ikke skrevet så mye av det "alternative" rundt meg. Det er noe som er i stor endring. Enkelte evner jeg vet jeg har er i full utvikling. Det er godt å kjenne på.

Jeg har mange ganger opplevd fysisk at noen tenker på meg. Hvis noen tenker hardt på meg, så kan jeg f.eks føle at det er ved siden min, holder rundt meg, eller at jeg bare kjenner "en god følelse". Noen ganger vet jeg hvem, noen ganger ikke. Jeg har enkelte jeg prater med om slike ting, de står meg veldig nær, og etter klokka kan vi i felleskap finne ut at det var de som var "på besøk".

Love &  Peace