Smerte som ikke er min..

En underlig episode? Jeg og ei veninne var og gikk tur. Vi prata om løst og fast, sånn som man bruker å gjøre på tur. Så begynte jeg å fortelle om en smerte i skuldra mi som jeg hadde hatt et par dager, den var så vond og det var forferdelig vondt å trykke på området.  Jeg beskrev smerten  i detalj for veninna mi. Plutselig satte hun i å gapskratte, og jeg skjønte ingen ting. Det var jo ingen ting å le av syntes jeg. Kommentaren jeg fikk var : Det er jo min smerte du beskriver!!! Jaja, tenkte jeg. vet at det går an å kjenne andres smerter, så hvorfor ikke? Jeg sa at hvis smerten var helt borte dagen etterpå, så var det hennes smerte jeg hadde kjent - og ja, det stemmer.  Dagen etterpå var smertene sporløst forsvunnet! Takk og lov.

Jeg skrev i går om å være høysensitiv. Jeg har tenkt masse masse på det, og det er biter som faller på plass. Jo mer jeg tenker dess fler forklaringer dukker opp. Mye av det som står beskrevet i boka går rett hjem. Enkelte ting ser jeg at jeg har lært meg til å skjule. I oppveksten kunne jeg være kjempebekymret for bagateller - det er jeg forøvrig fortsatt, og bestandig har jeg skjult det for andre.  Jeg ville ikke noen skulle se at jeg var "svak", at jeg ofte tok meg nær av det som ble sagt til meg.

 En av de  virkelige store episodene var da jeg hadde vært og fått meg ny innfatning til brillene mine (ca. 15 år siden)  Jeg var litt forut for moten, og hadde fått satt inn glass i ei innfatning som mamma hadde brukt på 70-tallet, og gjett om jeg var fornøyd! Jeg syntes de var driiiitkule!  Så sa ei veninne til meg: "du skal vel ikke bruke de der?!?" og siden hadde jeg ikke brillene på meg offentlig. Hadde det samme skjedd i dag ville jeg ikke brydd meg så mye, men sannsynligvis  hadde jeg nok tenkt meg om en gang eller 3.

 En annen episode som skjedde for ca 13 år siden var og helt forferdelig. Jeg var på jobb, en av de andre ansatte kom til meg og kjefta meg huden full for noe jeg over hodet ikke hadde noe med, og han visste det han og. Det resulterte faktisk i at jeg dagen etterpå var hos legen og fikk meg sykemelding, for jeg greide rett og slett ikke takle den kjefta, for jeg følte der og da at det var ene og alene min skyld. Jeg gikk til sjefen og fortalte om episoden, og følte at jeg ikke ble trodd. Den andre ansatte kom og ba om unnskyldning for det som ble sagt. Men det tok mange mange måneder før jeg greide å prate normalt med vedkommede, det satt så veldig igjen i meg. 

For 5 år siden ble jeg sykemeldt. Det er vel noe av det beste som kunne skjedd meg. Veien derfra og her jeg er i dag har vært lang, litt tøff innimellom, men veldig lærrik.  Jeg innså at jobben som jeg elsket var ikke bra hverken for kropp eller psyke. Et stort nederlag, men da erkjennelsen kom var det godt.  Kansje visste jeg det innerst inne.  

I løpet av de årene hvor jeg var på det verste med min FM har jeg og brukt det til å bli sterkere psykisk. Noen har sagt til meg at jeg er blitt tryggere på meg selv - og det merker jeg faktisk selv og. Det koster meg ikke en kalori å blottstille meg helt - hva har jeg igjen for å tie stille?  Det koster meg heller ikke en kalori å fortelle min mening, hva har jeg igjen for å ikke si fra? Jeg har oppdaget at jeg bryr meg mindre om hvem som liker meg, og hvem som ikke liker meg. Jeg lever mitt liv, og har veldig bra med meg selv.  

Føler du at det jeg skriver blir oppstykket, så kansje det. Jeg har så mye nå som jeg føler er på tide å få skrevet ned. 

Sammen med meg i denne jungelen av tanker som ikke er i system har jeg Vindy. Snart er det 5 år siden hun kom til stallen og jeg forelsket meg hodestups. Det ligger nok mange tårer i den manen der når jeg har vært bunnløst fortvilet. Bli voksen, selg hesten, og slutt å lek sa mammaen min til meg mange ganger de første tre årene jeg hadde Vindy.

Mamma fortalte en dag at hun hadde hatt en drøm. Hun hadde drømt at det kom en hest til henne og selv var hun så forferdelig trist. Hesten kom med styrke.  Etter den gangen har hun aldri sagt noe om at jeg måtte selge hesten.  I fjor da jeg flytta fra han jeg hadde vært gift med så jeg at økonomien min var litt for dårlig til å ha hest. Jeg var atter en gang bunnløst fortvilet, og vurderte å sette hesten bort på for. Jeg har to stk som er veldig interessert i å kjøpe Vindy, men det kommer aldri til å skje.  Mamma sa til meg at det skulle sikkert bli ei råd med hesten sånn at jeg slapp å skille meg med Vindy.