Hund hund hund og hund

Det er mye arbeid, men det er virkelig verd det. Opp og ut en tur i løpet av natta er helt normalt.
Når jeg er på jobb er Ayla hos "onkel" Aiko, han er stor og snill, og veldig glad i å leke.
Vi har vært på mange turer, og koset oss.

Årets første Vårtegn

På besøk hos Moya, hun ser veeeldig skummel ut, men er kjempe snill :)

Ayla og Moya lekte sikkert en time sammen

Som seg hør og bør var jeg ute med kamera da det var solformørkelse. Jeg var litt spent på dette, for det gikk temmelig fort for seg, og jeg var vel egentlig ikke helt forberedt på det, Nå har jeg og funnet ut at stativet ikke holder mål til det her objektivet, det er alt for ustabilt, Heldigvis greide jeg å ro det sånn høvelig i land likavel :) 

Bildet er tatt med solfilteret på. Ble ganske fornøyd selv om kvaliteten på bildet her er lik null.

Surrehuet meg i sitt ess. ..  Solformørkelsen kosta meg kaffekruset mitt.  Jeg løp inn og ut som en tulling, med en valp som har satt det som sitt mål i livet å gå mellom beina mine til en hver tid, så kaffekoppen ble plassert på biltaket (say no more.. ) 

Selvfølgelig husket ikke jeg på det da jeg var nødt å stresse til jobb etterpå. Hurra - eller noe sånt. Nå må jeg finne meg nytt hestekrus - for kaffen smaker ikke det samme uten.

MMMMMMmmmm

Kos

Ayla og "onkel" Aiko. Vi har fått mange spørsmål om han er faren, men det er egentlig fysisk umulig , han mangler sine edlere deler :D 

 Koser seg 

Ayla er nå nærmere 12 kg, og litt for stor til å bli løfta og bært på. Jeg merker det på knærne mine som er litt vonde, de ble mye vondere da Ayla var bittelita og jeg måtte sette meg på huk hele tiden, nå slipper jeg det, og det føles mye bedre, 

Neste  prosjekt innen trening blir å lære Ayla at hun IKKE er like stor som hestene, og at for en sånn liten hundeskrott så kan hestene være farlige både foran og bak.  Er hun løs ved stallen kan hun finne på å løpe rett inn igjerdene og fyre opp hestene så de raser rundt,

Hest, ja... Den der hesten min har sine egne meninger. Hun har hatt litt lite ryggmuskler, så jeg har ikke ridd selv siden lenge før jul, jeg har bare kjørt, og så er det små lette jenter som har ridd, og da kun uten sal. De siste 3-4 gangene har jeg fått tilbakemelding på at Vindy har vært vanskelig og prøvet å hive av rytteren, og i går lyktes hun. Heldigvis var det ei veldig flink ei ved stallen som red hesten litt "på plass" etterpå, og Vindy gikk som ei klokke. Jeg kan nok tenke meg at grunnen til dette er rett og slett mangel på erfaren rytter, så da har Vindy oppdaget at hun kan gjøre litt som hun selv vil, og utnytter det litt mer for hver gang, til hun som nå er blitt "umulig".  Så i dag skal ho mor sjøl til pers.  Jeg må sjekke om teorien min holder mål, eller om det bare er en dårlig idè fra min side. 

Så enten går det bra, eller så går det over :D 

På speidertur

Vi = 2 ledere, 4 rovere (speidere over 16 år) og 9 speidere. 

Hytta til speideren ligger i vakre Fridalen, halvanna kilometer å gå. Været var mildt og fint, og det var en del snø. Vi lederne og et par speidere valgte å gå uten ski. Jeg måtte nesten, for skiene mine har stålkanter, så jeg må kjøpe meg nye. I tillegg til (en nokså lett) sekk dro jeg pulk med utstyr og  et tomt hundebur, slik at Ayla hadde mulighet til å legge seg der om hun ble sliten. Sliten ble hun, men ligge i pulken var uaktuelt! For et pågangsmot og et energinivå! Selvfølgelig ble hun sliten, og hun ble båret korte stykker.  Et stykke på vei fant hun noe spennende i snøen som ikke ble registrert av oss med en gang, og hun fikk i seg litt veimat.. :/ 

Vel framme på hytta ble det omsider kveld. Jeg stappa Ayla i buret og la meg på madrass på kjøkkengulvet nært døra. Å sove i bur var ikke veldig populært, men det gikk da på et vis..  Jeg er så glad for at Ayla er en hund med lite lyd i, så når hun bjeffer så er det faktisk noe viktig hun har å meddele. Første bjeffet kom etter en time, så da var det bare å gå ut. 

Laus mage, og noe som lignet peanøtter kom ut. Æsj.. Inn igjen, sove en time til - og ut...  

Sånn holdt vi det gående fra ca midnatt og til 6.30, da  ga jeg opp både soving og avslapping. Magen ble bedre og matlysten kom utover dagen. 

Det er hardt å være lita og i dårlig form: 

Lørdag var speidere og rovere ute, de laget nødbivuak og fyra bål et godt stykke fra hytta sammen med noen fra ungdomsgruppa til røde kors (RØFF) . Noen speidere kom tilbake våte, bytta klær og dro igjen.  Jeg hadde frivillig tatt på meg oppgaven som kokk siden jeg måtte ta det litt med ro med hunden. Middagen ble langtidsstekte kyllinglår med ris, salat og bernaise. Ungene var overlykkelige over å få slik middag på hytta i stedet for spaghetti eller gryterett som vi vanligvis lager. 

 Senere på kvelden fikk speiderne sjokoladekake - noe de ikke var helt klar over gikk an på tur,

Lederne og roverne fikk vannbakkels etter speiderne hadde tatt kveld. 

I speideren som alle andre plasser er unger forskjellige, noen aktive og noen rolige. Vi hadde med noen som er ganske mye over gjennomsnittet aktive, og vi var litt spent på hvordan de ville takle å være borte fra mamma og pappa for første gang.  

Selvfølgelig ble det mange interessante samtaler: 

Fredag: 

L: Hvem eier denne jakka (lå på gulvet)

S: Jeg

L: Skal den ligge der?

S: Neeeei...

L: Hvor skal den være da: 

S: Eeeeeh.. jeg vet ikke, kansje henge den en plass

L: Ja det var lurt! Kansje henge den over ovnen til tørk?

S: Ja, (og går i stua.)

L: Du glemte å henge opp jakka

S: Ja, men jeg når ikke opp til snora

L: Har du bedt noen om hjelp?

S: Neeeei... 

L: Henger den seg opp selv?

S: Neeeei...

L: Da må du henge den opp.

S: Ja men jeg når ikke opp?

L: Har du bedt om hjelp?

S: Kan du hjelpe meg å henge opp jakka? 

L: Ja. Der er en stol, flytt den dit, gå opp på den og heng opp jakka.

S: OK (og utfører operasjonen)

L: Trengte du hjelp? 

S: Nei (med et stort glis)

L: Du skjønner at i speideren så har vi ingen mammaer og pappaer som går etter deg og rydder, det må du gjøre selv, og når man bare tenker litt og ber om hjelp så får man det. 

Lørdag:

S: Hvor er jakka mi?

L: Hvor hadde du den sist?

S: På meg ute

L: Hva gjorde du med jakka da du kom inn?

S: Jeg fikk hjelp til å henge den til tørk.

L: Hvor ble den hengt til tørk?

S: Der, og peker på jakka over ovnen (henter en stol og tar den ned) 

Søndag: 

S: Kan du ta ned jakka mi? 

L: Kan du ikke det selv?

S: Joda, men det går fortere om du gjør det, for da slipper jeg å hente stolen.

Slik kan jeg drive på med alle speiderne som er vant med å få hjelp til alt hjemme, eller det  vil si, de er vant med at foreldrene plukker opp etter dem. 

De aktive ungene som var med må jeg skryte enormt av, for de var kjempeherlige, lite tull og ikke noe støynivå som var til plage for andre. Jeg skryter til foreldrene og. Mange foreldre tror nesten ikke på meg når jeg forteller hvor flinke ungene demmes er, for på skolen får de som regel bare negative kommentarer. 

Vi hadde med ei mor som og er pedagogisk leder i en barnehage, og hun var helt imponert over aktivitetsnivået og støynivået, og av vi ledere ikke kjeftet på ungene. Jeg ser ikke noe poeng i å kjefte, det har jeg aldri gjort. Noen ganger er det på sin plass med en irettesettelse, men det er med det, ungene forstår det, og retter seg etter det som blir sagt. 

En annen ting jeg og oppdaget var hvilken virkning Ayla hadde på ungene. Til å begynne med skulle alle leke med henne samtidig,  og hunden ble da selfølgelig spinnvill og uforsiktig.  Vi ble sammen med speiderne enige om noen enkle regler som

* Bare en leker om gangen, de andre forholder seg rolig.

* Det er ikke lov med kamplek, som å dra i leken mens hunden sliter i andre enden.

* Det er lov å dytte lekene på gulvet, men ikke hive.

* Når Ayla lekebiter, og ungene ikke synes det er greit skal de ikke kjefte, bare si AU, reise seg og gå, og de andre ungene rundt Ayla skal ikke ta kontakt med henne

* Når Ayla ligger i ro skal ingen røre henne, hun skal ta kontakt først. 

Fredag og lørdag formidag var det ei utfordring å få det til, men de eldste var flink å passe på de mindre, og utrolig nok ble ungene roligere inne. Noen spurte om å få være ute med Ayla og, og jeg svarte at så lenge de fulgte reglene gikk det helt fint. 

Jeg var ganske sliten etter å ha sovet lite første natta, laget masse mat og vasket kopper, så jeg gledet meg til kvelden. For å gjøre ei lang historie kort: Natt til søndag var enda værre enn natt til lørdag. Ayla dårlig i magen og oppe ca hvert 3. kvarter. Det var nok litt mye stress for en liten valp.

Tross alt, Ayla har  vokst enormt mentalt på denne helga, jeg føler det som om hun har gjort et kjempehopp i utviklingen. 

Hun fant seg godt til rette under sittebenken på kjøkkenet søndag formidag. 

...og vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur ;)

Ayla og jeg skal på speidertur!

Torsdags kveld var det ei lita som trava til soverommet og ropte på meg, og da jeg kom gikk hun til døra. Jeg tenkte hun kansje ville tisse litt, så jeg åpnet opp, og slapp henne ut, men neida, lillenugla skulle bare ha seg litt frisk luft, og der satt hun!

Det tok sin tid før hun fant det for godt å ta kveld. Lille Ayla har nå vokst fra 6,1 kg til 8 kg på 2 uker, og det merkes. Selv om vi har hver vår hodepute foretrekker hun begge.

Innimellom kan det være godt å passe på mor litt og, så da deler vi pute. Jeg er spent på hvor lenge dette sengeprosjektet går, og hvor fort hun vokser. Planen er å få henne i et eget bur på gulvet i løpet av et par tre uker, når hun greier å holde seg hele natta uten å må ut og tisse.  

Pakking på gang.Vi skal på tur med en hel haug med speidere, Ayla er klar hun og med tingene sine. 

Hvis jeg bare ligger her på jakka di, så er jeg HELT sikker på at jeg får bli med! 

Ræksjuka, og dagen der alt går på tverke.

For en dag!
Eller egentlig startet det torsdag (mandag i dag) da jeg var med ei veninne på sykehuset til kontroll. Jeg var barnevakt til den kjempeflotte jenta hennesvpå 15 mnd. Hun var ikke 100% i form for hun hadde hatt spysjuka dagen før.

Byturen gikk fort og greit, og vi kom oss hjem. På kvelden var jeg i stallen og alt var vel der og. Mamman til jentungen kom ikke, pga hun hadde fått sin runde spysjuka. Jeg var glad jeg slapp - tenkte jeg.

Fredag var alt som normalt, var i stallen på kvelden. Jeg var i dårlig form med litt vondt pga fibroen, så kjæresten til sønnen min red mens jeg gikk ved siden av. Vi var vel ute i 45 min. Det var godt.

Jenta valgte å overnatte hos far til arvingen mens jeg dro hjem til meg. Godt var det at hun var der, for utover kvelden fikk jeg vondt i magen. Først trodde jeg det var pga lite mat i løpet av dagen så jeg spiste litt riskaker med smør (!) , en appelsin og fiksa meg et glass hvitvin..  Hallveis nedi hvitvinsglasset greide jeg ikke  mer, jeg la meg for å sove - på sofaen.  Etter litt snurring rundt sovnet jeg - og voknet en time senere. Jeg hadde mange dater med doskåla i løpet av natta. Huff for en opplevelse.  Utover lørdagen ble kvalmen bedre, men jeg hadde så vondt i hoftene av å ligge på sofaen, og bare det å gå seg en tur på do føltes som et helt maratonløp!  Jeg skjønte vel at jeg hadde litt feber siden det bare var 18 grader i stua, og frysepinnen meg syntes det var behagelig. Hjelpes!

På kveldinga fant jeg termometeret og det viste ikke mindre enn 39 grader- målt i munnen, og min normaltemperatur er på 36,5.

Kansje verken i kroppen ikke var fibroen likevel? En ibux ble konsumert før jeg tok kveld. Også denne natta på sofaen. Jeg har det litt merkelig med det at jeg ikke får sove i senga når jeg er sjuk. Utover natta letta det meste, men på morgenen søndag hadde jeg så forferdelig vondt i nakken, og armene dovnet bort. Det er ca akutt krise, det er jo armene mine jeg skal jobbe med! Søndagen kom og gikk, og det ble kveld. Varm dusj og varmeflaske med massasjekrage etterpå hjalp ikke. En paracet for ned i det store sluket før jeg fant senga. .. FOR ei helg - og så jeg som har morgenforing i  stallen mandags morgen. HURRA! eller ikke.

Dagen i dag: Jeg sto frivillig opp litt etter 7 og var sulten! Mekket meg et par knekkebrød som jeg skulle spise i bilen på tur til stallen. Huska faktisk på å ta med noe greier jeg hadde gitt bort via facebook. En mann skulle plukke det opp på Fauske mellom 9 og 10. Hoppet i bilen og var på tur opp "innkjørselen" (som er 400 meter), bare 10 min etter huseieren var  dratt (altså - da er jeg garantert å komme meg opp til veien).  Etter ca 100 meter ante jeg uråd, ga gass og tenkte at enten går det bra eller så går det til helvete... Det gjorde forsåvidt ingen av delene, for da snøen stoppet meg satt jeg hverken fast eller var ramla i grøfta så jeg rygga pent hjem igjen. Ja jeg er god på å rygge. Bedre enn mange andre kvinnfolk, heldigvis.

Tilbake i bilen foran døra begynte jeg å organisere andre til å sette ut hestene, men det var ikke enkelt: Ei var på jobb 15 mil herfra, ei hadde sovet dårlig om natta - og sov,  og lagt begge mobilene side fra seg annen plass i huset, ei hadde ryggvondt og var ikke stått opp og den siste har en unge på 15 mnd. Alternativet var da at hun hentet meg og svinget meg hjem igjen etterpå.

Under all denne organiseringa kom huseiren ut og lurte på om jeg hadde prøvd meg opp bakken. Ja svara jeg, og da lo han godt.  Han fresa veien så jeg kunne komme meg i stallen. De er flinke å frese, eller be meg om å flytte bilen ca 200 meter til jeg er forbi de kritiske punkt. Så skulle man vel trodd at alt var såre vel?

DEN GANG EI!

Jeg satte bilen i 1. og i det jeg tok laus hørte jeg en lyd som lignet på den som kan komme når man tar av håndbrekket, men den var litt anderledes. Bakken er bratt så jeg kjørte et stykke i 1.giret, og da jeg skulle sette den i 2. skjedde det .... - ingen ting. HURRA atter en gang. Leiligheta mi er ca 3,5 km fra butikken, 6 km fra stallen, og uten bil kommer jeg til å bli i velding god form, for å si det sånn..

Vel oppe på veien fant jeg ut at 3. og 5. gir virka, men ikke 2. og 4. et par km senere fikk jeg den i 2. , så noe hadde rettet seg. Hestene kom ut nesten en time senere enn planlagt, mannen som skulle komme innom skulle gi beskjed da han var ca 30 min unna fauske, 10.30 hadde jeg fortsatt ikke hørt noe. Nettavisen hadde skrevet noe om dødsulykke lengre sør, kansje var det derfor han var forsinket.. Litt før 11 kom meldinga, og han fikk det han skulle ha - og betalte meg 200 kr for noe jeg ikke ville ha betalt for!

Etter stallen var jeg innom dama som kunne hente og kjøre meg til stallen. Hun var glad for at jeg kom meg dit selv, for hun var blitt påkjørt med bilen. Heldigvis ingen stor skade på bilen og hun og jenta på 15 mnd var uskadd. Det var en bil som brøt vikeplikten. De kjørte heldigvis sakte begge 2.

Mannen hennes tok seg en tur i min bil og fant ut at det bare var overføringa mellom girene som var fullpakka av snø! TAKK OG LOV! Så nå står bilen utenfor her til tining, og jeg skal ikke få panikk om det skjer en gang til.

Egentlig burde jeg forberedet meg til speideren i dag, men jeg har gitt beskjed om at jeg ikke kommer, for jeg er fortsatt forferdelig kvalm. I morgen kan det hende at jeg får overnattingsgjester, så jeg må kansje danse meg en rundt med støvsugeren rundt her.

...og vi var alle enige om at det hadde vært en fin dag .... eller noe sånt.

6491

Litt om livet og sånn...

Bilde tatt på Straumklompen i sommer. Rype med unger. 

Jeg har ei veninne som jeg har kjent i snart 16 år. Jeg har fulgt henne  gjennom ekteskap, skilsmisse, samboerforhold, og nå har hun en kjæreste.  For noen dager siden begynte jeg å tenke på historien vår sammen, og hva forhold gjør med mennesker, både den man er sammen med, og omgangskrets.

Da ungene var små og de var gift var de en helt vanlig familie - sånn som familier er. Begge i jobb, og unga i barnehage.  Ungene ble større og begynte på skolen, og fortsatt var alt normalt. Det hendte ungene var hjemme hos meg ei helg, og jeg storkosa meg med disse to trolla.

Etter noen år ble det skilsmisse, det var nok ikke alt som tålte dagens lys, men jeg beundrer de alle 3 for at de har kommet seg gjennom det uten at det har gått alt for mye ut over ungene. Ungene har nok hatt sine utfordringer underveis, det er jo naturlig.  Veninna mi fikk etter ei stund en samboer, de var noen ganger på besøk hos oss, og jeg var noen ganger på besøk hos dem. Trivelige folk.

For å gjøre en lang historie kort, så var det en del drama, og samboeren til veninna mi flyttet ut - og inn til ny dame.  Alt som var mellom de tre velger jeg å ikke si noe om, det er ikke min historie, men de hadde det turbulent. Både før og etter han var flytta.  Ikke lenge etter hun var blitt alene dro jeg på besøk. Vi prata som veninner gjør.  Jeg ba om unnskyldning for at jeg ikke hadde vært så ofte på besøk der, jeg hadde bare ikke tatt meg tid til det, sa jeg.  Hun kunne fortelle at den stunda de bodde sammen trakk alle seg unna, men etter han var flyttet ut begynte vennene å komme tilbake.  Noen trakk seg unna bevisst, noen sånn som meg hadde gjort det ubevisst.  I ettertid så jeg at mannen tok så stor plass når jeg var på besøk at det var ikke så trivelig å være der som det hadde vært før. Det var jo tross alt veninna mi jeg besøkte, ikke samboeren.

Om du er innom og leser her, kjenner du noen som er i en slik situasjon? Ikke nøl med å si fra til vedkommede.

Jeg har opplevd å bli utsatt for episoder hvor jeg synes jeg er blitt blodig urettferdig behandlet. Hvis noen kan få det bedre med å slenge dritt til meg og velge å høre på rykter så er det greit, men ikke forvent at jeg ikke svarer på dritten eller ber om unnskyldning for noe jeg ikke har noe med.  Eller at jeg "glemmer" slike episoder og plutselig blir "bestevenn" igjen. Sorry, jeg trenger ikke drama i livet mitt, jeg har  nok med meg selv, hesten og guttungen.

Jeg skjønner at mennesker rundt slike situasjoner ikke vet hvordan de skal forholde seg, og at de handler på en slik måte at det gagner dem selv om de vet innerst inne at det ikke var rett. DET tilgir jeg uten å mukke. Det er ikke vanskelig å se den reelle virkeligheten.

Ta vare på de du bryr deg om...

Turer.

Jeg har i sommer vært på flere nydelige turer, her er noen bilder. 

Dette er tatt på Storsteinsfjell med utsikt mot Mjønestinden til høyre i bildet, og Bodø enda lengra bak.

Enda en tur på Kleivtoppen. Dette var ca kl 9 på morgenen. Litt senere på dagen gikk turen til Oslo sammen med ei veninne. Det var godt å starte dagen med en topp ;)

Vel framme i Oslo, et par dager senere var vi på tur på konsert. Ikke mindre enn Roger Waters og The Wall Live. Ego:

Det er vel noe av det største jeg har opplevd i mitt liv. Snørr og tårer rant i strømmer :p

Obligatorisk er vel en tur på operahustaket? 

Jeg har shoppa! Denne dagen i oslo var det som om lappene fikk vinger.... Bukse til arvingen, sminke, smykker, kåpe, skinnjakke til meg (!) Jeg har bestandig ønsket meg, men aldri funnet noen jeg har likt. Jeg tror nesten jeg må ha hatt feber den dagen, for jeg kjøpte meg KJOLE! Den var utrolig lekker! Kjøpte den på UFF. Tross alt så var jeg ved mine fulle fem, for jeg svidde av noen hundrelapper på fiskesluker og :)

Det var godt å få Vindy mi hjem etter sommeren. Hun har vært på "ferie" i over 3 måneder! Har lånt henne bort til en rideskole som trengte en ponni ekstra.  Her er hun litt kvikk :p

 

 Siste helga i august var jeg barnevakt for denne karen. Han er bror til min sønn. En herlig type. Vi dro på lavvotur hele helga. Dette bildet tok jeg med mobil på Peppes mens vi venta på pizzaen.

 Han syntes det var spennende å skulle sove i Lavvo, det hadde han aldri gjort før.

På kvelden ble vi litt kald, så vi måtte gå oss en tur og få i oss litt varme. Det var nydelige farger da sola gikk ned. 

Kvalhornet. ENDELIG kom jeg meg opp dit! Har tenkt og hatt lyst å gå dit mange ganger. Vi var 4 stykker som gikk sammen. Kvalhornet er 963 moh. Turen var på totalt 10 km.

Jeg er glad jeg ikke visste på forhånd hvor langt det var, da er det ikke sikkert jeg hadde kommet meg opp! Gjett om jeg var fornøyd med meg selv! 

Det er godt å våkne til et slikt tak.

 I sommer har jeg vært på flere turer enn jeg noen gang før har hatt. Ikke mindre enn 23 døgn ute til sammen. Det har vært både vått og kaldt, varmt og morsomt. Bading, fisking, toppturer, latter, båtturer. Jeg har nesten ikke ord for å forklare hvor takknemlig jeg er for at kroppen stort sett har fungert uten smertestillende. Bare ei natt ute måtte jeg opp og ta tabletter for å greie å slappe av. Mange av turene har vært sammen med venner og  firbeinte, og noen turer helt alene i mitt eget selskap.

Det er godt å leve.

Dagene er litt opp og ned, og jeg har hatt dager hvor jeg nesten ikke har greid å komme meg opp av senga, og dager hvor jeg står opp kl 6 uten problem, og fungerer godt hele dagen. Herlig :D
De dårlige dagene nå er som de gode dagene for 3-4 år siden. Nå er det jeg som har kontroll over sykdommen, ikke den som har kontroll over meg.

På tur

Det blir en skikkelig datadag på meg i dag.. Orker ikke gjøre så mye mer enn å trykke litt, sove og høre musikk. For tiden er det ei spilleliste med Kent som surrer i bakgrunnen. Herlig musikk. Mye trøkk om man guffer opp litt. 

At jeg ligger strak ut kan jeg vel skylde meg selv, skjønt jeg trodde ikke det skulle få slike konsekvenser. Fredag dro jeg på speiderhytta med en  plan om å bli der hele helga, gå tur, fiske, med eller uten selskap i pissregnet. Fra fredag til lørdag hadde jeg det kjempekoselig. Vi gikk et par km, fisket, løste verdensproblemer og planla mulige små eventyr. Vel tilbake ble det litt god drikke og morsomme historier og flere verdensproblemer.. Ble nok sent før Jon Blund dukka opp. 

Besøket måtte dra, og jeg dro hjem for å ta med meg mer besøk opp.. Hele den sprø storfamilien ble med. 11 stk med stort og smått. Livlig, rett og slett.

----

 Jeg hadde bestemt meg for å ta en tur til Kjøtt Kjersti hellaren i løpet av helga, så jeg pakket fiskeveska, stanga og gikk. og gikk.... og gikk...  Det var litt lengre enn først beregnet. Ikke hadde jeg med meg kartet, for stien var merket hele veien, og det regnet..

Det KUNNE vel regne...  Over plankene på stien i myra sto det et par cm med vann, jeg gikk i gjørme og vann så det surklet rundt meg. Selv med god regnjakke og goretex bukse ble jeg våt. Eneste plassen jeg ikke var våt var på beina. 

Ingen av de andre på hytta ble med, så jeg gikk helt alene. Det er egentlig litt godt å ha bare meg selv og stillheten med på tur. Selvfølgelig er det trivelig med selskap, men desverre er det enkelte som på død og liv må la skravla gå i ett.  Rett før jeg kom fram til målet tok jeg dette bildet av Sætervatnet.

Kjøtt Kjersti Hellaren ser slik ut

Ei elv kommer rett ut av hula i berget. Fasinerende. 

  Tatt inni hula:

I det blitsen på telefonen gikk av så jeg med egne øyne all tåka i hula. Jeg skyndte meg å ta et til bilde, men der er tåka borte. Helt merkelig.

Hentet fra ”På tur i Fauske og Saltdal”:
Kjersti-kjøtt-helleren, eller Kjøtt-Kjersti-helleren som noen sier, ligger på nordvest-siden av Sætervatnet. Hellere, som er en liten grotte, ligger et lite stykke opp i lia. Navnet har den fått
etter et sagn som er blitt fortalt fra generasjon til generasjon.

Slik lyder sagnet: På 1700-tallet bodde det i Halshaugan en same ved navn Aanden Andersen sammen med sin kone Kirsti Povelsdatter. I 1758, i en periode med sult og nød, ble Aanden
drevet til å stjele en hest i Heggmomarka. Han kledde kommager bak fram på hesten for å villede eventuelle forfølgere.

Hesten leide han til Sætervatnent der den ble slaktet. Kjersti gjemte kjøttet i denne grotta, for her var det kjølig, og tjuvegodset var dessuten godt skjult. På denne tida var tyveri av hest en forbrytelse som ble tatt svart alvorlig, og lovens lange arm fant fram til tjuvegodset inne ved Sætervatnet.

Hvordan det så gikk med Aanen og Kjersti fortelles mang en historie om.
Et sagn forteller at da Kjersti en vinterdag noen år senere, var i hola si og skulle hente kjøtt, forlot hun minstebarnet som hun bar med seg i en komse, utenfor holeinngangen.
Da kom en ulv og begynte å rive i komsa, den sklei på snøen nedover lia og tørnet mot et tre. Farten
var så stor at barnet slo seg i hjel. I sin fortvilelse over dette gikk så Kjersti til Djupvatnet og druknet seg.

Hvordan dette nu var eller ikke var, så sies det at du kan møte Kjersti den dag i dag inne i hola. Hennes hode vises tydelig på fjellveggen.

Vel tilbake til hytta var klokka blitt mange, så vi hev oss rundt, gjorde rent og pakket oss hjem. 

Idag da jeg våknet var det med tett nese og vondt i halsen. Jeg tror ikke kroppen min har taklet alt dette regnet. Men det var verd det! Masse utetid, en topptur unnagjort og masse trivelig selskap.

5689

Grip dagen lev NÅ!

Grip dagen lev NÅ!

Slik har jeg valgt å beskrive dette bildet. Jeg synes det er så vakkert. Fikkk hjelp fra et vakkert menneske til å ta dette bildet 1. juli på Mjelle. 

Fiskestanga var med denne turen - den ble ikke brukt. Gode samtaler og trivelig selskap var det som ble prioritert.

Jeg føler meg så priviligert når jeg får ta med meg kamera og ta slike øyeblikksbilder. Denne kvelden var siste muligheten til å fange midnattsola på Mjelle. Dagene etter var det meldt skyer og regn, og den 4. dro jeg bort.


Terje Nilsen sang Mjelle

... :)

Meg på Preikestolen 

5676

Sankthansaften

Arvingen dro til pappan sin, de skulle være hjemme i  hagen hos en felles venn. Jeg ville ikke sitte i noen hage, så jeg dro i fjæra. Jeg fisket og brant bål. Grillmaten for min del var veldig enkel. To fiskekaker og ei pølse .  Planen var å få en fisk eller to å trekke på bålet.  Etter litt fisking og litt båling fikk jeg besøk. Ei herlig dame som jeg kjenner litt fra før. Jeg ble litt overrasket over at hun kom, men det var bare koselig. Jeg laget kaffe som seg hør og bør når man får besøk ;) 

(bildet er fra forige tur jeg  var på) 

Etter litt fisking så vi en sel som lå og lekte litt utafor land. Den fikk jeg desverre ikke bilder av, for den var for langt unna.  Tre niser kom og sigende innover fjorden, og jeg fikk noen flotte bilder av dem mens de jakta :D 

Jeg synes bildet over og bildet under var nesten perfekt tima med tanke på vannspruten som "sto til himmels" det ble noen skikkelige plask! 

Det kom en skikkelig regnskur og i fjorden var regnbuen. Vakkert. 

Nisa kom ganske nært land.

 Det ble en kjempe flott sankthansaften. Jeg koste meg masse i mitt eget selskap før jeg fikk besøk.  Det er underlig det der.... Etter å ha vært gift en del år føler jeg meg mindre ensom nå når det er bare jeg og arvingen som bor sammen. Han er jo og en god del ute og farter, men likavel så er jeg ikke ensom. Jeg trives veldig godt i mitt eget selskap og i stillheten jeg får i fjæra eller på fjellet.