På speidertur

Vi = 2 ledere, 4 rovere (speidere over 16 år) og 9 speidere. 

Hytta til speideren ligger i vakre Fridalen, halvanna kilometer å gå. Været var mildt og fint, og det var en del snø. Vi lederne og et par speidere valgte å gå uten ski. Jeg måtte nesten, for skiene mine har stålkanter, så jeg må kjøpe meg nye. I tillegg til (en nokså lett) sekk dro jeg pulk med utstyr og  et tomt hundebur, slik at Ayla hadde mulighet til å legge seg der om hun ble sliten. Sliten ble hun, men ligge i pulken var uaktuelt! For et pågangsmot og et energinivå! Selvfølgelig ble hun sliten, og hun ble båret korte stykker.  Et stykke på vei fant hun noe spennende i snøen som ikke ble registrert av oss med en gang, og hun fikk i seg litt veimat.. :/ 

Vel framme på hytta ble det omsider kveld. Jeg stappa Ayla i buret og la meg på madrass på kjøkkengulvet nært døra. Å sove i bur var ikke veldig populært, men det gikk da på et vis..  Jeg er så glad for at Ayla er en hund med lite lyd i, så når hun bjeffer så er det faktisk noe viktig hun har å meddele. Første bjeffet kom etter en time, så da var det bare å gå ut. 

Laus mage, og noe som lignet peanøtter kom ut. Æsj.. Inn igjen, sove en time til - og ut...  

Sånn holdt vi det gående fra ca midnatt og til 6.30, da  ga jeg opp både soving og avslapping. Magen ble bedre og matlysten kom utover dagen. 

Det er hardt å være lita og i dårlig form: 

Lørdag var speidere og rovere ute, de laget nødbivuak og fyra bål et godt stykke fra hytta sammen med noen fra ungdomsgruppa til røde kors (RØFF) . Noen speidere kom tilbake våte, bytta klær og dro igjen.  Jeg hadde frivillig tatt på meg oppgaven som kokk siden jeg måtte ta det litt med ro med hunden. Middagen ble langtidsstekte kyllinglår med ris, salat og bernaise. Ungene var overlykkelige over å få slik middag på hytta i stedet for spaghetti eller gryterett som vi vanligvis lager. 

 Senere på kvelden fikk speiderne sjokoladekake - noe de ikke var helt klar over gikk an på tur,

Lederne og roverne fikk vannbakkels etter speiderne hadde tatt kveld. 

I speideren som alle andre plasser er unger forskjellige, noen aktive og noen rolige. Vi hadde med noen som er ganske mye over gjennomsnittet aktive, og vi var litt spent på hvordan de ville takle å være borte fra mamma og pappa for første gang.  

Selvfølgelig ble det mange interessante samtaler: 

Fredag: 

L: Hvem eier denne jakka (lå på gulvet)

S: Jeg

L: Skal den ligge der?

S: Neeeei...

L: Hvor skal den være da: 

S: Eeeeeh.. jeg vet ikke, kansje henge den en plass

L: Ja det var lurt! Kansje henge den over ovnen til tørk?

S: Ja, (og går i stua.)

L: Du glemte å henge opp jakka

S: Ja, men jeg når ikke opp til snora

L: Har du bedt noen om hjelp?

S: Neeeei... 

L: Henger den seg opp selv?

S: Neeeei...

L: Da må du henge den opp.

S: Ja men jeg når ikke opp?

L: Har du bedt om hjelp?

S: Kan du hjelpe meg å henge opp jakka? 

L: Ja. Der er en stol, flytt den dit, gå opp på den og heng opp jakka.

S: OK (og utfører operasjonen)

L: Trengte du hjelp? 

S: Nei (med et stort glis)

L: Du skjønner at i speideren så har vi ingen mammaer og pappaer som går etter deg og rydder, det må du gjøre selv, og når man bare tenker litt og ber om hjelp så får man det. 

Lørdag:

S: Hvor er jakka mi?

L: Hvor hadde du den sist?

S: På meg ute

L: Hva gjorde du med jakka da du kom inn?

S: Jeg fikk hjelp til å henge den til tørk.

L: Hvor ble den hengt til tørk?

S: Der, og peker på jakka over ovnen (henter en stol og tar den ned) 

Søndag: 

S: Kan du ta ned jakka mi? 

L: Kan du ikke det selv?

S: Joda, men det går fortere om du gjør det, for da slipper jeg å hente stolen.

Slik kan jeg drive på med alle speiderne som er vant med å få hjelp til alt hjemme, eller det  vil si, de er vant med at foreldrene plukker opp etter dem. 

De aktive ungene som var med må jeg skryte enormt av, for de var kjempeherlige, lite tull og ikke noe støynivå som var til plage for andre. Jeg skryter til foreldrene og. Mange foreldre tror nesten ikke på meg når jeg forteller hvor flinke ungene demmes er, for på skolen får de som regel bare negative kommentarer. 

Vi hadde med ei mor som og er pedagogisk leder i en barnehage, og hun var helt imponert over aktivitetsnivået og støynivået, og av vi ledere ikke kjeftet på ungene. Jeg ser ikke noe poeng i å kjefte, det har jeg aldri gjort. Noen ganger er det på sin plass med en irettesettelse, men det er med det, ungene forstår det, og retter seg etter det som blir sagt. 

En annen ting jeg og oppdaget var hvilken virkning Ayla hadde på ungene. Til å begynne med skulle alle leke med henne samtidig,  og hunden ble da selfølgelig spinnvill og uforsiktig.  Vi ble sammen med speiderne enige om noen enkle regler som

* Bare en leker om gangen, de andre forholder seg rolig.

* Det er ikke lov med kamplek, som å dra i leken mens hunden sliter i andre enden.

* Det er lov å dytte lekene på gulvet, men ikke hive.

* Når Ayla lekebiter, og ungene ikke synes det er greit skal de ikke kjefte, bare si AU, reise seg og gå, og de andre ungene rundt Ayla skal ikke ta kontakt med henne

* Når Ayla ligger i ro skal ingen røre henne, hun skal ta kontakt først. 

Fredag og lørdag formidag var det ei utfordring å få det til, men de eldste var flink å passe på de mindre, og utrolig nok ble ungene roligere inne. Noen spurte om å få være ute med Ayla og, og jeg svarte at så lenge de fulgte reglene gikk det helt fint. 

Jeg var ganske sliten etter å ha sovet lite første natta, laget masse mat og vasket kopper, så jeg gledet meg til kvelden. For å gjøre ei lang historie kort: Natt til søndag var enda værre enn natt til lørdag. Ayla dårlig i magen og oppe ca hvert 3. kvarter. Det var nok litt mye stress for en liten valp.

Tross alt, Ayla har  vokst enormt mentalt på denne helga, jeg føler det som om hun har gjort et kjempehopp i utviklingen. 

Hun fant seg godt til rette under sittebenken på kjøkkenet søndag formidag. 

...og vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur ;)