Sensitiv

Sitater fra boka som treffer meg, de er ikke i noen sammenheng:

"Fordi du var følsom overfor andres ubehag, uvilje eller sinne, var du sannsynligvis redd for å gjøre feil,  og var raskt ute med å følge en hver regel til punkt og prikke, Du ble enten en flink gutt eller jente hele tiden, og det medførte at du ikke tok hensyn til mange av dine normale følelser -irritasjon, frustrasjon, egoisme og raseri. Siden du var opptatt av å gjøre andre til lags, kunne andre se bort fra dine behov selv om de faktisk var større enn deres. Og derfor ble du sint. Men slike følelser var så skremmende at du gjemte dem bort. Redselen for at disse uakseptable følelsene skulle dukke opp igjen var nok en kilde til "urimelig" frykt og mareritt." 

 "Hennes rastløse fantasi gjore at hun leste bøker i skoletimene. Allikavel var hun "vanligvis den flinkeste.""

---

"Og kansje fikk du ord på deg for å være den som kunne finne på de morsomste lekene, skrive de beste stilene eller tegne de fineste tegningene."

Frigjøring er å finne ut hvem du er, ikke hva noen andre ønsker at du skal være. 

---------------

"Din følelse av egenverdi kan ha blitt fullstendig avhengig av hva du presterte."

"Hvis deres første ekteskap ikke ga rom for vekst, ble det et springbrett mot større uavhengighet - når de etter hvert ble rede for det."

Alle foto: Meg :)

Sensitiv igjen.

Høysensitive personer har i forskjellig grad disse kjennetegnene:

• Sterk intuisjon
• Et indre rikt, komplekst liv
• Lavere smerteterskel
• Er lys-, lyd- og luktømtålige
• Har et mer fintfølende nervesystem
• Trenger mer søvn enn gjennomsnittet
• Blir lett påvirket av andres smerter og følelser
• Reagerer sterkere på støy, både fysisk og psykisk
• Blir lett plaget av sterkt lys og sterke lukter
• Er ofte samvittighetsfulle og grundige i det de gjør
• Blir lettere overstimulert fordi de sanser mer enn andre
• Føler seg ofte annerledes enn andre
• Føler seg ofte overstimulert når det skjer mye rundt en

Kilde: Elaine N. Aron: Særlig sensitiv. La sårbarheten bli din styrke

*check

*check

*check

- og sånn kan jeg gå gjennom hele lista.. 

"Er ofte samvittighetsfulle og grundige i de de gjør"  kan for min del være et problem. Jeg har lært meg til å si nei hvis folk ber meg om å utføre et arbeidsstykke som jeg vet jeg ikke får til å bli 100% bra, jeg sier skjeldent ja bare for å være snill, jeg går ikke på akkord med meg selv lengre. . En sånn liten ting som håndarbeid. Det har jeg kunnet hele livet, jeg kan ikke huske å ha lært hverken strikking eller hekling. I vår bestemte jeg meg for å strikke et prosjekt, det gikk kjempebra, men så var det den der JÆ*** monteringa. Jeg prøvde og rakk opp, prøvde en gang til og rakk opp.. prøvde enda en gang og ga opp. Jeg sendte det til mamma så hun kunne gjøre det. Resultatet ble at det hun hadde gjort var ikke noe bedre enn mine forsøk, men da var det greit, for da var det ikke jeg som hadde gjort det. 

En kommentar jeg har fått mange ganger til både tegninger og handarbeid er: "du er så flink til det du gjør."

Takk for koselig kommentar, og inni meg tenker jeg på at jeg vet jeg er flink til enkelte typer handarbeid, tegningene mine er det få som kan lage like bra ( jo, jeg kjenner ei som kan - herlig menneske ;)) Og jeg gir ikke fra meg noe som jeg ikke er fornøyd med. De få gangene det har skjedd sitter jeg på årevis og gremmer meg over at jeg gjorde det. 

Hvorfor skal slike ting følge meg så lenge? Svaret fikk jeg i boka. Jeg må begynne å legge bort en del slike ting. Gi slipp.  I løpet av det siste året er det som jeg har nevnt før mye som har skjedd. Jeg tror jeg har gjort valg, både bevisst og ubevisst som gjør det lettere for meg å bruke min "svakhet" som styrke. Såkalte venner som er blitt "silt bort", jeg vil ikke ha drama rundt meg. Jeg bruker mindre tid på ting som stjeler energi, og mer tid på det som gir meg energi, 

Jeg kan sikkert skrive mange historier til hvert av punktene over, nå velger jeg bare å hoppe litt bukk. 

I boka lestse jeg i morges at det kan være vanskelig for høysensitive mennesker å gjøre nye ting, fordi det er stort og skummelt. Samt potensielt farlig.

Fra "tidenes morgen" var det høysensitive mennesker som gjerne ble spirituelle ledere og konfliktløsere i stammen.  De var mennesker som oppdaget farer som "lurte i buskene" fordi de kunne sanse ubetydlige detaljer, de tok forholdsregler som gjorde at de overlevde. Det å være høysensitiv viser seg å være arvelig og. 

For min del gir det seg nå utslag i at jeg skal starte opp bedrift, og jeg er pissredd! Det er vel ikke snakk om angst, men det kan jaggu ikke være lagt unna! Bare jeg tenker tanken så kjenner jeg at det knyter seg i magen, og jeg blir skjelven innvendig. Jeg har mest lyst å bare gå og legge meg i senga, dra dyna over hodet og stenge meg ute fra verden, bli usynlig, forsvinne i intet... Fornuften seirer, og nå skal jeg slutte å utsette ubehaelige "ting". Det går jo som regel bra (-sa hun i et forsøk på å trøste seg selv) ...

-Noe av den samme  følelsen får jeg hvis noen planlegger å sette meg i en karusell. Alt i meg roper og skriker NEI NEI NEI, ja la meg være den pysa som kun kjører radiobiler, for ikke liker jeg å snurre fort, og ikke liker jeg å snurre høyt.

  Jeg liker ikke en gang å klatre i stiger!  Jeg har og lært at det er en ting man kan vennes til.  For noen år siden da jeg flytta hesten til ny stall grua jeg så forferdelig til den stigen opp til låven. Den sto der som en nesten uoverkommelig barriere - men hesten min måtte jo ha høyet på låven, så jeg måtte klatre i stigen. Det tok sikkert et år før engstelsen forsvant. Nå springer jeg både opp og ned uten å tenke over det en gang. Noen av de andre i stallen går ned stigen som om det er ei trapp - DET gjør nok ikke jeg... ;)

En liten ting til: Om du er ny leser her, klikk en tur inn på tag`en "tegninger".  Vet du,  hver gang jeg får ei bestilling på ei tegning så får jeg og skikkelig prestasjonsangst? 

Jeg vet at jeg kan, jeg vet at jeg får det til - men jeg er redd for å misslykes.

Alle foto: Meg :)

Vet du hva jeg har gjort? Jeg har lånt meg ei hytte og en hund, "rømt" fra heimen med en plan om å jobbe med denne bedriften min, i stedet sitter jeg her og skriver i blåggen og leser i boka om hverandre. .. 

5613

Smerte som ikke er min..

En underlig episode? Jeg og ei veninne var og gikk tur. Vi prata om løst og fast, sånn som man bruker å gjøre på tur. Så begynte jeg å fortelle om en smerte i skuldra mi som jeg hadde hatt et par dager, den var så vond og det var forferdelig vondt å trykke på området.  Jeg beskrev smerten  i detalj for veninna mi. Plutselig satte hun i å gapskratte, og jeg skjønte ingen ting. Det var jo ingen ting å le av syntes jeg. Kommentaren jeg fikk var : Det er jo min smerte du beskriver!!! Jaja, tenkte jeg. vet at det går an å kjenne andres smerter, så hvorfor ikke? Jeg sa at hvis smerten var helt borte dagen etterpå, så var det hennes smerte jeg hadde kjent - og ja, det stemmer.  Dagen etterpå var smertene sporløst forsvunnet! Takk og lov.

Jeg skrev i går om å være høysensitiv. Jeg har tenkt masse masse på det, og det er biter som faller på plass. Jo mer jeg tenker dess fler forklaringer dukker opp. Mye av det som står beskrevet i boka går rett hjem. Enkelte ting ser jeg at jeg har lært meg til å skjule. I oppveksten kunne jeg være kjempebekymret for bagateller - det er jeg forøvrig fortsatt, og bestandig har jeg skjult det for andre.  Jeg ville ikke noen skulle se at jeg var "svak", at jeg ofte tok meg nær av det som ble sagt til meg.

 En av de  virkelige store episodene var da jeg hadde vært og fått meg ny innfatning til brillene mine (ca. 15 år siden)  Jeg var litt forut for moten, og hadde fått satt inn glass i ei innfatning som mamma hadde brukt på 70-tallet, og gjett om jeg var fornøyd! Jeg syntes de var driiiitkule!  Så sa ei veninne til meg: "du skal vel ikke bruke de der?!?" og siden hadde jeg ikke brillene på meg offentlig. Hadde det samme skjedd i dag ville jeg ikke brydd meg så mye, men sannsynligvis  hadde jeg nok tenkt meg om en gang eller 3.

 En annen episode som skjedde for ca 13 år siden var og helt forferdelig. Jeg var på jobb, en av de andre ansatte kom til meg og kjefta meg huden full for noe jeg over hodet ikke hadde noe med, og han visste det han og. Det resulterte faktisk i at jeg dagen etterpå var hos legen og fikk meg sykemelding, for jeg greide rett og slett ikke takle den kjefta, for jeg følte der og da at det var ene og alene min skyld. Jeg gikk til sjefen og fortalte om episoden, og følte at jeg ikke ble trodd. Den andre ansatte kom og ba om unnskyldning for det som ble sagt. Men det tok mange mange måneder før jeg greide å prate normalt med vedkommede, det satt så veldig igjen i meg. 

For 5 år siden ble jeg sykemeldt. Det er vel noe av det beste som kunne skjedd meg. Veien derfra og her jeg er i dag har vært lang, litt tøff innimellom, men veldig lærrik.  Jeg innså at jobben som jeg elsket var ikke bra hverken for kropp eller psyke. Et stort nederlag, men da erkjennelsen kom var det godt.  Kansje visste jeg det innerst inne.  

I løpet av de årene hvor jeg var på det verste med min FM har jeg og brukt det til å bli sterkere psykisk. Noen har sagt til meg at jeg er blitt tryggere på meg selv - og det merker jeg faktisk selv og. Det koster meg ikke en kalori å blottstille meg helt - hva har jeg igjen for å tie stille?  Det koster meg heller ikke en kalori å fortelle min mening, hva har jeg igjen for å ikke si fra? Jeg har oppdaget at jeg bryr meg mindre om hvem som liker meg, og hvem som ikke liker meg. Jeg lever mitt liv, og har veldig bra med meg selv.  

Føler du at det jeg skriver blir oppstykket, så kansje det. Jeg har så mye nå som jeg føler er på tide å få skrevet ned. 

Sammen med meg i denne jungelen av tanker som ikke er i system har jeg Vindy. Snart er det 5 år siden hun kom til stallen og jeg forelsket meg hodestups. Det ligger nok mange tårer i den manen der når jeg har vært bunnløst fortvilet. Bli voksen, selg hesten, og slutt å lek sa mammaen min til meg mange ganger de første tre årene jeg hadde Vindy.

Mamma fortalte en dag at hun hadde hatt en drøm. Hun hadde drømt at det kom en hest til henne og selv var hun så forferdelig trist. Hesten kom med styrke.  Etter den gangen har hun aldri sagt noe om at jeg måtte selge hesten.  I fjor da jeg flytta fra han jeg hadde vært gift med så jeg at økonomien min var litt for dårlig til å ha hest. Jeg var atter en gang bunnløst fortvilet, og vurderte å sette hesten bort på for. Jeg har to stk som er veldig interessert i å kjøpe Vindy, men det kommer aldri til å skje.  Mamma sa til meg at det skulle sikkert bli ei råd med hesten sånn at jeg slapp å skille meg med Vindy. 

Sårbarheten er min styrke

Jeg har begynt på ei bok som heter særlig sensitiv, la sårbarheten bli din styrke.  Den er om mennesker som er høysensitiv. du kan godt lese en artikkel om boka her http://www.aftenposten.no/viten/Sarlig-sensitiv-7198643.html#.UcXpavkya9F om du vil.

For min egen del så handler det om at jeg blir veldig snart sliten av nye "ting" i tilværelsen. Det å gå på et kurs, gå på cafè, eller en så enkel ting som å gå på butikken. Er det FM eller er det den høysensitive biten?

I boka har jeg lest om episoder som jeg selv har opplevd. Bare en sånn ting som da jeg gikk på barneskolen og ungdomskolen.  Jeg følte meg på en helt annen planet nesten, jeg var med i timene, deltok til tider aktivt, men kunne bli stille i perioder og. I løpet av de to siste årene på ungdomskolen var det en lærer som fanget opp at det var et eller annet som ikke stemte. Jeg beroliget vedkommede med at det ikke var noe "galt" på hjemmebane ( det var ikke helt sant, og jeg ble nok gjennomskuet) . I alle fall så står det og om i boka at enkelte høysensitive kan ha problemer med å føle ekte glede. Hjelpe meg som jeg slet med  det de årene der. Jeg tror nok det var en av de desidert værste tingene for meg å oppleve. Jeg vet ikke hvor mye jeg skal utdype det, det blir for komplisert for meg nå :) Der er og mange episoder fra barndommen som dukket opp i hukommelsen min. Interessant.  Resten av boka blir spennende å lese.

En annen ting jeg har tenkt på i det siste. Jeg har vel ikke skrevet så mye av det "alternative" rundt meg. Det er noe som er i stor endring. Enkelte evner jeg vet jeg har er i full utvikling. Det er godt å kjenne på.

Jeg har mange ganger opplevd fysisk at noen tenker på meg. Hvis noen tenker hardt på meg, så kan jeg f.eks føle at det er ved siden min, holder rundt meg, eller at jeg bare kjenner "en god følelse". Noen ganger vet jeg hvem, noen ganger ikke. Jeg har enkelte jeg prater med om slike ting, de står meg veldig nær, og etter klokka kan vi i felleskap finne ut at det var de som var "på besøk".

Love &  Peace