Sensitiv igjen.

Høysensitive personer har i forskjellig grad disse kjennetegnene:

• Sterk intuisjon
• Et indre rikt, komplekst liv
• Lavere smerteterskel
• Er lys-, lyd- og luktømtålige
• Har et mer fintfølende nervesystem
• Trenger mer søvn enn gjennomsnittet
• Blir lett påvirket av andres smerter og følelser
• Reagerer sterkere på støy, både fysisk og psykisk
• Blir lett plaget av sterkt lys og sterke lukter
• Er ofte samvittighetsfulle og grundige i det de gjør
• Blir lettere overstimulert fordi de sanser mer enn andre
• Føler seg ofte annerledes enn andre
• Føler seg ofte overstimulert når det skjer mye rundt en

Kilde: Elaine N. Aron: Særlig sensitiv. La sårbarheten bli din styrke

*check

*check

*check

- og sånn kan jeg gå gjennom hele lista.. 

"Er ofte samvittighetsfulle og grundige i de de gjør"  kan for min del være et problem. Jeg har lært meg til å si nei hvis folk ber meg om å utføre et arbeidsstykke som jeg vet jeg ikke får til å bli 100% bra, jeg sier skjeldent ja bare for å være snill, jeg går ikke på akkord med meg selv lengre. . En sånn liten ting som håndarbeid. Det har jeg kunnet hele livet, jeg kan ikke huske å ha lært hverken strikking eller hekling. I vår bestemte jeg meg for å strikke et prosjekt, det gikk kjempebra, men så var det den der JÆ*** monteringa. Jeg prøvde og rakk opp, prøvde en gang til og rakk opp.. prøvde enda en gang og ga opp. Jeg sendte det til mamma så hun kunne gjøre det. Resultatet ble at det hun hadde gjort var ikke noe bedre enn mine forsøk, men da var det greit, for da var det ikke jeg som hadde gjort det. 

En kommentar jeg har fått mange ganger til både tegninger og handarbeid er: "du er så flink til det du gjør."

Takk for koselig kommentar, og inni meg tenker jeg på at jeg vet jeg er flink til enkelte typer handarbeid, tegningene mine er det få som kan lage like bra ( jo, jeg kjenner ei som kan - herlig menneske ;)) Og jeg gir ikke fra meg noe som jeg ikke er fornøyd med. De få gangene det har skjedd sitter jeg på årevis og gremmer meg over at jeg gjorde det. 

Hvorfor skal slike ting følge meg så lenge? Svaret fikk jeg i boka. Jeg må begynne å legge bort en del slike ting. Gi slipp.  I løpet av det siste året er det som jeg har nevnt før mye som har skjedd. Jeg tror jeg har gjort valg, både bevisst og ubevisst som gjør det lettere for meg å bruke min "svakhet" som styrke. Såkalte venner som er blitt "silt bort", jeg vil ikke ha drama rundt meg. Jeg bruker mindre tid på ting som stjeler energi, og mer tid på det som gir meg energi, 

Jeg kan sikkert skrive mange historier til hvert av punktene over, nå velger jeg bare å hoppe litt bukk. 

I boka lestse jeg i morges at det kan være vanskelig for høysensitive mennesker å gjøre nye ting, fordi det er stort og skummelt. Samt potensielt farlig.

Fra "tidenes morgen" var det høysensitive mennesker som gjerne ble spirituelle ledere og konfliktløsere i stammen.  De var mennesker som oppdaget farer som "lurte i buskene" fordi de kunne sanse ubetydlige detaljer, de tok forholdsregler som gjorde at de overlevde. Det å være høysensitiv viser seg å være arvelig og. 

For min del gir det seg nå utslag i at jeg skal starte opp bedrift, og jeg er pissredd! Det er vel ikke snakk om angst, men det kan jaggu ikke være lagt unna! Bare jeg tenker tanken så kjenner jeg at det knyter seg i magen, og jeg blir skjelven innvendig. Jeg har mest lyst å bare gå og legge meg i senga, dra dyna over hodet og stenge meg ute fra verden, bli usynlig, forsvinne i intet... Fornuften seirer, og nå skal jeg slutte å utsette ubehaelige "ting". Det går jo som regel bra (-sa hun i et forsøk på å trøste seg selv) ...

-Noe av den samme  følelsen får jeg hvis noen planlegger å sette meg i en karusell. Alt i meg roper og skriker NEI NEI NEI, ja la meg være den pysa som kun kjører radiobiler, for ikke liker jeg å snurre fort, og ikke liker jeg å snurre høyt.

  Jeg liker ikke en gang å klatre i stiger!  Jeg har og lært at det er en ting man kan vennes til.  For noen år siden da jeg flytta hesten til ny stall grua jeg så forferdelig til den stigen opp til låven. Den sto der som en nesten uoverkommelig barriere - men hesten min måtte jo ha høyet på låven, så jeg måtte klatre i stigen. Det tok sikkert et år før engstelsen forsvant. Nå springer jeg både opp og ned uten å tenke over det en gang. Noen av de andre i stallen går ned stigen som om det er ei trapp - DET gjør nok ikke jeg... ;)

En liten ting til: Om du er ny leser her, klikk en tur inn på tag`en "tegninger".  Vet du,  hver gang jeg får ei bestilling på ei tegning så får jeg og skikkelig prestasjonsangst? 

Jeg vet at jeg kan, jeg vet at jeg får det til - men jeg er redd for å misslykes.

Alle foto: Meg :)

Vet du hva jeg har gjort? Jeg har lånt meg ei hytte og en hund, "rømt" fra heimen med en plan om å jobbe med denne bedriften min, i stedet sitter jeg her og skriver i blåggen og leser i boka om hverandre. .. 

5613