Litt om livet og sånn...

Bilde tatt på Straumklompen i sommer. Rype med unger. 

Jeg har ei veninne som jeg har kjent i snart 16 år. Jeg har fulgt henne  gjennom ekteskap, skilsmisse, samboerforhold, og nå har hun en kjæreste.  For noen dager siden begynte jeg å tenke på historien vår sammen, og hva forhold gjør med mennesker, både den man er sammen med, og omgangskrets.

Da ungene var små og de var gift var de en helt vanlig familie - sånn som familier er. Begge i jobb, og unga i barnehage.  Ungene ble større og begynte på skolen, og fortsatt var alt normalt. Det hendte ungene var hjemme hos meg ei helg, og jeg storkosa meg med disse to trolla.

Etter noen år ble det skilsmisse, det var nok ikke alt som tålte dagens lys, men jeg beundrer de alle 3 for at de har kommet seg gjennom det uten at det har gått alt for mye ut over ungene. Ungene har nok hatt sine utfordringer underveis, det er jo naturlig.  Veninna mi fikk etter ei stund en samboer, de var noen ganger på besøk hos oss, og jeg var noen ganger på besøk hos dem. Trivelige folk.

For å gjøre en lang historie kort, så var det en del drama, og samboeren til veninna mi flyttet ut - og inn til ny dame.  Alt som var mellom de tre velger jeg å ikke si noe om, det er ikke min historie, men de hadde det turbulent. Både før og etter han var flytta.  Ikke lenge etter hun var blitt alene dro jeg på besøk. Vi prata som veninner gjør.  Jeg ba om unnskyldning for at jeg ikke hadde vært så ofte på besøk der, jeg hadde bare ikke tatt meg tid til det, sa jeg.  Hun kunne fortelle at den stunda de bodde sammen trakk alle seg unna, men etter han var flyttet ut begynte vennene å komme tilbake.  Noen trakk seg unna bevisst, noen sånn som meg hadde gjort det ubevisst.  I ettertid så jeg at mannen tok så stor plass når jeg var på besøk at det var ikke så trivelig å være der som det hadde vært før. Det var jo tross alt veninna mi jeg besøkte, ikke samboeren.

Om du er innom og leser her, kjenner du noen som er i en slik situasjon? Ikke nøl med å si fra til vedkommede.

Jeg har opplevd å bli utsatt for episoder hvor jeg synes jeg er blitt blodig urettferdig behandlet. Hvis noen kan få det bedre med å slenge dritt til meg og velge å høre på rykter så er det greit, men ikke forvent at jeg ikke svarer på dritten eller ber om unnskyldning for noe jeg ikke har noe med.  Eller at jeg "glemmer" slike episoder og plutselig blir "bestevenn" igjen. Sorry, jeg trenger ikke drama i livet mitt, jeg har  nok med meg selv, hesten og guttungen.

Jeg skjønner at mennesker rundt slike situasjoner ikke vet hvordan de skal forholde seg, og at de handler på en slik måte at det gagner dem selv om de vet innerst inne at det ikke var rett. DET tilgir jeg uten å mukke. Det er ikke vanskelig å se den reelle virkeligheten.

Ta vare på de du bryr deg om...