Arvingen..

Jeg har verdens vakreste sønn.  Plutselig gikk det opp for meg at han faktisk er mannen i mitt liv.  I ei heil uke har han vært på ferie hos pappan sin, så jeg har ikke vært i transporttjenesten, ikke laga masse mat, ingen mas om penger (joda, men bare første dagen han var borte ;) .. og jeg savna det masse!  

I kveld da han kom hjem satt vi sammen og "leka" oss på facebook med morsomme kommentarer og latter. Han satt på skype med kjæresten og skravla med ho og.  HJELP! Da jeg var like gammel som han er nå flytta jeg hjemmefra!

Jeg kjenner nesten panikken tar meg her nå! 

Jeg skal ikke klage mer på henting og bringing, jeg skal ikke klage mer på pengeforbruk, han er faktisk veldig fornuftig. Faktisk mye mer fornuftig og pliktoppfyllende på skolen enn jeg var  i den alderen.

Jeg lover å bake kake i morgen ;)

I fjæra igjen

Jeg blir aldri lei av å ta bilder i fjæra. Tang, stein, landskap, fisk, nisa...

JEg ble lurt med av noen gode venner. De var i fjæra da jeg kom hjem fra hytteturen. To timer i bil og ei vond arm, det eneste jeg drømte om var en varm dusj. Da sms`en kom om bålkaffe var jeg ikke sein å be. Måtte bare få kjølevarene pakka ut først. Fiskeutstyret står alltid klart, og kameraet er som regel ferdigpakka det og. 

Her er noen hundre meter bortenfor der jeg bruker å fiske. Her får jeg utsikten mot Fauske sentrum.

Tatt ca 00.00 Vi kunne skimte midnattsola i fjellene.

De tre nisene jeg har sett før var på plass igjen. Jeg regner med det er de samme tre i alle fall. De svømte slik som de gjorde da jeg tok bilder sist, men de var mye lengre ute i fjorden. Bildene ble litt for dårlig til å legge ut.  I alle fall, de nisene oppførte seg til tider ganske merkelig, de "lå og vaka" i vannflata helt i ro ei stund før de svømte videre. Rett før vi dro hjem hørte vi noen forferdelige plask, det var ikke hverken seistimer eller laks og ørret som hoppet, det var nisa! Det var ikke småtterier av krefter i sving når den landa i havet. Det så helt vilt ut!  

Jeg føler meg priviligert som har fått oppleve så mye fint i naturen fram til nå i sommer.

Sensitiv

Sitater fra boka som treffer meg, de er ikke i noen sammenheng:

"Fordi du var følsom overfor andres ubehag, uvilje eller sinne, var du sannsynligvis redd for å gjøre feil,  og var raskt ute med å følge en hver regel til punkt og prikke, Du ble enten en flink gutt eller jente hele tiden, og det medførte at du ikke tok hensyn til mange av dine normale følelser -irritasjon, frustrasjon, egoisme og raseri. Siden du var opptatt av å gjøre andre til lags, kunne andre se bort fra dine behov selv om de faktisk var større enn deres. Og derfor ble du sint. Men slike følelser var så skremmende at du gjemte dem bort. Redselen for at disse uakseptable følelsene skulle dukke opp igjen var nok en kilde til "urimelig" frykt og mareritt." 

 "Hennes rastløse fantasi gjore at hun leste bøker i skoletimene. Allikavel var hun "vanligvis den flinkeste.""

---

"Og kansje fikk du ord på deg for å være den som kunne finne på de morsomste lekene, skrive de beste stilene eller tegne de fineste tegningene."

Frigjøring er å finne ut hvem du er, ikke hva noen andre ønsker at du skal være. 

---------------

"Din følelse av egenverdi kan ha blitt fullstendig avhengig av hva du presterte."

"Hvis deres første ekteskap ikke ga rom for vekst, ble det et springbrett mot større uavhengighet - når de etter hvert ble rede for det."

Alle foto: Meg :)

Sensitiv igjen.

Høysensitive personer har i forskjellig grad disse kjennetegnene:

• Sterk intuisjon
• Et indre rikt, komplekst liv
• Lavere smerteterskel
• Er lys-, lyd- og luktømtålige
• Har et mer fintfølende nervesystem
• Trenger mer søvn enn gjennomsnittet
• Blir lett påvirket av andres smerter og følelser
• Reagerer sterkere på støy, både fysisk og psykisk
• Blir lett plaget av sterkt lys og sterke lukter
• Er ofte samvittighetsfulle og grundige i det de gjør
• Blir lettere overstimulert fordi de sanser mer enn andre
• Føler seg ofte annerledes enn andre
• Føler seg ofte overstimulert når det skjer mye rundt en

Kilde: Elaine N. Aron: Særlig sensitiv. La sårbarheten bli din styrke

*check

*check

*check

- og sånn kan jeg gå gjennom hele lista.. 

"Er ofte samvittighetsfulle og grundige i de de gjør"  kan for min del være et problem. Jeg har lært meg til å si nei hvis folk ber meg om å utføre et arbeidsstykke som jeg vet jeg ikke får til å bli 100% bra, jeg sier skjeldent ja bare for å være snill, jeg går ikke på akkord med meg selv lengre. . En sånn liten ting som håndarbeid. Det har jeg kunnet hele livet, jeg kan ikke huske å ha lært hverken strikking eller hekling. I vår bestemte jeg meg for å strikke et prosjekt, det gikk kjempebra, men så var det den der JÆ*** monteringa. Jeg prøvde og rakk opp, prøvde en gang til og rakk opp.. prøvde enda en gang og ga opp. Jeg sendte det til mamma så hun kunne gjøre det. Resultatet ble at det hun hadde gjort var ikke noe bedre enn mine forsøk, men da var det greit, for da var det ikke jeg som hadde gjort det. 

En kommentar jeg har fått mange ganger til både tegninger og handarbeid er: "du er så flink til det du gjør."

Takk for koselig kommentar, og inni meg tenker jeg på at jeg vet jeg er flink til enkelte typer handarbeid, tegningene mine er det få som kan lage like bra ( jo, jeg kjenner ei som kan - herlig menneske ;)) Og jeg gir ikke fra meg noe som jeg ikke er fornøyd med. De få gangene det har skjedd sitter jeg på årevis og gremmer meg over at jeg gjorde det. 

Hvorfor skal slike ting følge meg så lenge? Svaret fikk jeg i boka. Jeg må begynne å legge bort en del slike ting. Gi slipp.  I løpet av det siste året er det som jeg har nevnt før mye som har skjedd. Jeg tror jeg har gjort valg, både bevisst og ubevisst som gjør det lettere for meg å bruke min "svakhet" som styrke. Såkalte venner som er blitt "silt bort", jeg vil ikke ha drama rundt meg. Jeg bruker mindre tid på ting som stjeler energi, og mer tid på det som gir meg energi, 

Jeg kan sikkert skrive mange historier til hvert av punktene over, nå velger jeg bare å hoppe litt bukk. 

I boka lestse jeg i morges at det kan være vanskelig for høysensitive mennesker å gjøre nye ting, fordi det er stort og skummelt. Samt potensielt farlig.

Fra "tidenes morgen" var det høysensitive mennesker som gjerne ble spirituelle ledere og konfliktløsere i stammen.  De var mennesker som oppdaget farer som "lurte i buskene" fordi de kunne sanse ubetydlige detaljer, de tok forholdsregler som gjorde at de overlevde. Det å være høysensitiv viser seg å være arvelig og. 

For min del gir det seg nå utslag i at jeg skal starte opp bedrift, og jeg er pissredd! Det er vel ikke snakk om angst, men det kan jaggu ikke være lagt unna! Bare jeg tenker tanken så kjenner jeg at det knyter seg i magen, og jeg blir skjelven innvendig. Jeg har mest lyst å bare gå og legge meg i senga, dra dyna over hodet og stenge meg ute fra verden, bli usynlig, forsvinne i intet... Fornuften seirer, og nå skal jeg slutte å utsette ubehaelige "ting". Det går jo som regel bra (-sa hun i et forsøk på å trøste seg selv) ...

-Noe av den samme  følelsen får jeg hvis noen planlegger å sette meg i en karusell. Alt i meg roper og skriker NEI NEI NEI, ja la meg være den pysa som kun kjører radiobiler, for ikke liker jeg å snurre fort, og ikke liker jeg å snurre høyt.

  Jeg liker ikke en gang å klatre i stiger!  Jeg har og lært at det er en ting man kan vennes til.  For noen år siden da jeg flytta hesten til ny stall grua jeg så forferdelig til den stigen opp til låven. Den sto der som en nesten uoverkommelig barriere - men hesten min måtte jo ha høyet på låven, så jeg måtte klatre i stigen. Det tok sikkert et år før engstelsen forsvant. Nå springer jeg både opp og ned uten å tenke over det en gang. Noen av de andre i stallen går ned stigen som om det er ei trapp - DET gjør nok ikke jeg... ;)

En liten ting til: Om du er ny leser her, klikk en tur inn på tag`en "tegninger".  Vet du,  hver gang jeg får ei bestilling på ei tegning så får jeg og skikkelig prestasjonsangst? 

Jeg vet at jeg kan, jeg vet at jeg får det til - men jeg er redd for å misslykes.

Alle foto: Meg :)

Vet du hva jeg har gjort? Jeg har lånt meg ei hytte og en hund, "rømt" fra heimen med en plan om å jobbe med denne bedriften min, i stedet sitter jeg her og skriver i blåggen og leser i boka om hverandre. .. 

5613

Ann-Tove gjør ting hun ikke kan ;)

 Jeg hadde et bord. Fælt og slitt, men du verden så praktisk! Det er ganske lite, så det passer perfekt i leiligheta vår. Bordet går ann som du ser her, å heve det litt, og bordplata er dobbel, den går an å brette ut, og da blir bordet dobbelt så stort. Et kvadratisk spisebord med plass til 8 stk rundt. 

En vakker dag i mai var jeg på Europris for å se etter pussepapir, i fall jeg fant ut at jeg skulle begynne å pusse. Det jeg fant var ikke bare pussepapir, jeg fant en pussemaskin til 53 kr! JAja, billig skit tenkte jeg, holder det til å pusse bordet med, så var jeg fornøyd.

Nå ei god stund senere ser det slik ut. Tre strøk grunning, og nå er første strøket med oljemaling på.

I mellomtiden er salongbordet mitt en legokasse med duk på. Den fungerer som bare fy :) 

 En morsom konkurranse? 

Egentlig var ikke jeg med på den fra starten, men jeg fikk høre at tre venner av meg hadde en konkurrranse, den første som så blåklokke måtte ta bilde av den og sende i mms til de andre. Jeg vant :p

Alle bildene her er tatt med mobilen :)

Sankthansaften

Arvingen dro til pappan sin, de skulle være hjemme i  hagen hos en felles venn. Jeg ville ikke sitte i noen hage, så jeg dro i fjæra. Jeg fisket og brant bål. Grillmaten for min del var veldig enkel. To fiskekaker og ei pølse .  Planen var å få en fisk eller to å trekke på bålet.  Etter litt fisking og litt båling fikk jeg besøk. Ei herlig dame som jeg kjenner litt fra før. Jeg ble litt overrasket over at hun kom, men det var bare koselig. Jeg laget kaffe som seg hør og bør når man får besøk ;) 

(bildet er fra forige tur jeg  var på) 

Etter litt fisking så vi en sel som lå og lekte litt utafor land. Den fikk jeg desverre ikke bilder av, for den var for langt unna.  Tre niser kom og sigende innover fjorden, og jeg fikk noen flotte bilder av dem mens de jakta :D 

Jeg synes bildet over og bildet under var nesten perfekt tima med tanke på vannspruten som "sto til himmels" det ble noen skikkelige plask! 

Det kom en skikkelig regnskur og i fjorden var regnbuen. Vakkert. 

Nisa kom ganske nært land.

 Det ble en kjempe flott sankthansaften. Jeg koste meg masse i mitt eget selskap før jeg fikk besøk.  Det er underlig det der.... Etter å ha vært gift en del år føler jeg meg mindre ensom nå når det er bare jeg og arvingen som bor sammen. Han er jo og en god del ute og farter, men likavel så er jeg ikke ensom. Jeg trives veldig godt i mitt eget selskap og i stillheten jeg får i fjæra eller på fjellet. 

Smerte som ikke er min..

En underlig episode? Jeg og ei veninne var og gikk tur. Vi prata om løst og fast, sånn som man bruker å gjøre på tur. Så begynte jeg å fortelle om en smerte i skuldra mi som jeg hadde hatt et par dager, den var så vond og det var forferdelig vondt å trykke på området.  Jeg beskrev smerten  i detalj for veninna mi. Plutselig satte hun i å gapskratte, og jeg skjønte ingen ting. Det var jo ingen ting å le av syntes jeg. Kommentaren jeg fikk var : Det er jo min smerte du beskriver!!! Jaja, tenkte jeg. vet at det går an å kjenne andres smerter, så hvorfor ikke? Jeg sa at hvis smerten var helt borte dagen etterpå, så var det hennes smerte jeg hadde kjent - og ja, det stemmer.  Dagen etterpå var smertene sporløst forsvunnet! Takk og lov.

Jeg skrev i går om å være høysensitiv. Jeg har tenkt masse masse på det, og det er biter som faller på plass. Jo mer jeg tenker dess fler forklaringer dukker opp. Mye av det som står beskrevet i boka går rett hjem. Enkelte ting ser jeg at jeg har lært meg til å skjule. I oppveksten kunne jeg være kjempebekymret for bagateller - det er jeg forøvrig fortsatt, og bestandig har jeg skjult det for andre.  Jeg ville ikke noen skulle se at jeg var "svak", at jeg ofte tok meg nær av det som ble sagt til meg.

 En av de  virkelige store episodene var da jeg hadde vært og fått meg ny innfatning til brillene mine (ca. 15 år siden)  Jeg var litt forut for moten, og hadde fått satt inn glass i ei innfatning som mamma hadde brukt på 70-tallet, og gjett om jeg var fornøyd! Jeg syntes de var driiiitkule!  Så sa ei veninne til meg: "du skal vel ikke bruke de der?!?" og siden hadde jeg ikke brillene på meg offentlig. Hadde det samme skjedd i dag ville jeg ikke brydd meg så mye, men sannsynligvis  hadde jeg nok tenkt meg om en gang eller 3.

 En annen episode som skjedde for ca 13 år siden var og helt forferdelig. Jeg var på jobb, en av de andre ansatte kom til meg og kjefta meg huden full for noe jeg over hodet ikke hadde noe med, og han visste det han og. Det resulterte faktisk i at jeg dagen etterpå var hos legen og fikk meg sykemelding, for jeg greide rett og slett ikke takle den kjefta, for jeg følte der og da at det var ene og alene min skyld. Jeg gikk til sjefen og fortalte om episoden, og følte at jeg ikke ble trodd. Den andre ansatte kom og ba om unnskyldning for det som ble sagt. Men det tok mange mange måneder før jeg greide å prate normalt med vedkommede, det satt så veldig igjen i meg. 

For 5 år siden ble jeg sykemeldt. Det er vel noe av det beste som kunne skjedd meg. Veien derfra og her jeg er i dag har vært lang, litt tøff innimellom, men veldig lærrik.  Jeg innså at jobben som jeg elsket var ikke bra hverken for kropp eller psyke. Et stort nederlag, men da erkjennelsen kom var det godt.  Kansje visste jeg det innerst inne.  

I løpet av de årene hvor jeg var på det verste med min FM har jeg og brukt det til å bli sterkere psykisk. Noen har sagt til meg at jeg er blitt tryggere på meg selv - og det merker jeg faktisk selv og. Det koster meg ikke en kalori å blottstille meg helt - hva har jeg igjen for å tie stille?  Det koster meg heller ikke en kalori å fortelle min mening, hva har jeg igjen for å ikke si fra? Jeg har oppdaget at jeg bryr meg mindre om hvem som liker meg, og hvem som ikke liker meg. Jeg lever mitt liv, og har veldig bra med meg selv.  

Føler du at det jeg skriver blir oppstykket, så kansje det. Jeg har så mye nå som jeg føler er på tide å få skrevet ned. 

Sammen med meg i denne jungelen av tanker som ikke er i system har jeg Vindy. Snart er det 5 år siden hun kom til stallen og jeg forelsket meg hodestups. Det ligger nok mange tårer i den manen der når jeg har vært bunnløst fortvilet. Bli voksen, selg hesten, og slutt å lek sa mammaen min til meg mange ganger de første tre årene jeg hadde Vindy.

Mamma fortalte en dag at hun hadde hatt en drøm. Hun hadde drømt at det kom en hest til henne og selv var hun så forferdelig trist. Hesten kom med styrke.  Etter den gangen har hun aldri sagt noe om at jeg måtte selge hesten.  I fjor da jeg flytta fra han jeg hadde vært gift med så jeg at økonomien min var litt for dårlig til å ha hest. Jeg var atter en gang bunnløst fortvilet, og vurderte å sette hesten bort på for. Jeg har to stk som er veldig interessert i å kjøpe Vindy, men det kommer aldri til å skje.  Mamma sa til meg at det skulle sikkert bli ei råd med hesten sånn at jeg slapp å skille meg med Vindy. 

Sårbarheten er min styrke

Jeg har begynt på ei bok som heter særlig sensitiv, la sårbarheten bli din styrke.  Den er om mennesker som er høysensitiv. du kan godt lese en artikkel om boka her http://www.aftenposten.no/viten/Sarlig-sensitiv-7198643.html#.UcXpavkya9F om du vil.

For min egen del så handler det om at jeg blir veldig snart sliten av nye "ting" i tilværelsen. Det å gå på et kurs, gå på cafè, eller en så enkel ting som å gå på butikken. Er det FM eller er det den høysensitive biten?

I boka har jeg lest om episoder som jeg selv har opplevd. Bare en sånn ting som da jeg gikk på barneskolen og ungdomskolen.  Jeg følte meg på en helt annen planet nesten, jeg var med i timene, deltok til tider aktivt, men kunne bli stille i perioder og. I løpet av de to siste årene på ungdomskolen var det en lærer som fanget opp at det var et eller annet som ikke stemte. Jeg beroliget vedkommede med at det ikke var noe "galt" på hjemmebane ( det var ikke helt sant, og jeg ble nok gjennomskuet) . I alle fall så står det og om i boka at enkelte høysensitive kan ha problemer med å føle ekte glede. Hjelpe meg som jeg slet med  det de årene der. Jeg tror nok det var en av de desidert værste tingene for meg å oppleve. Jeg vet ikke hvor mye jeg skal utdype det, det blir for komplisert for meg nå :) Der er og mange episoder fra barndommen som dukket opp i hukommelsen min. Interessant.  Resten av boka blir spennende å lese.

En annen ting jeg har tenkt på i det siste. Jeg har vel ikke skrevet så mye av det "alternative" rundt meg. Det er noe som er i stor endring. Enkelte evner jeg vet jeg har er i full utvikling. Det er godt å kjenne på.

Jeg har mange ganger opplevd fysisk at noen tenker på meg. Hvis noen tenker hardt på meg, så kan jeg f.eks føle at det er ved siden min, holder rundt meg, eller at jeg bare kjenner "en god følelse". Noen ganger vet jeg hvem, noen ganger ikke. Jeg har enkelte jeg prater med om slike ting, de står meg veldig nær, og etter klokka kan vi i felleskap finne ut at det var de som var "på besøk".

Love &  Peace

Tanker om fibromyalgi.

I
nteressant: I april skriver nrk at en svensk studie viser at de kan ha løst gåten med fibromyalgi: http://www.nrk.no/helse-forbruk-og-livsstil/1.10997925 Det høres jo vel og bra ut, men samme forskninga har de gjort i usa for en del år siden (finner ikke linken i farta) . Noen mener at en del av svaret ligger i tarmfloraen: http://www.forskning.no/artikler/2011/november/305901 denne artikkelen er litt eldre. og så er det IBS og FM/ME http://www.forskning.no/artikler/2011/november/305901 de går og hand i hand. 

For sikkerhets skyld så fins det og leger som sitter der og sier at årsaken til smertene er psykisk - angst og depresjon, psykologen sier at smertene er årsaken til angst og depresjon. Der sitter de altså å slår hverandre i hodet med hver sin hammer.

Nå er ikke jeg noen rakettforsker, men jeg har erfart at med inntak av ren mat grønnsaker/fisk, mindre kjøtt (spesielt svinekjøtt) og frukt (!), mindre melkeprodukter og produkter av hvetemel samt ekstra tilskudd av mineraler og vitaminer har vært heldig for min del. Det som er enda mer merkelig er at når jeg spiser minimalt med mat (!!!) så er energinivået høyere enn når jeg spiser normalt/sunt. -Bivirkningen av lite mat/høyt energinivå plager meg ikke akkurat, men om jeg fortsetter slik, vil det en dag si stopp når reservene er borte. Jeg sørger selvfølgelig å ha et høvelig jevnt blodsukker i løpet av dagen.

En annen ting er at jeg reagerer på en rekke matvarer, og når jeg har fått allergitester så tåler jeg absolutt alt det som jeg får ubehag av. Hipp hurra. Er det rart man til tider er forvirret?