Om livet og sånn... igjen..

Jeg har de siste månedene tenkt ganske mye på mennesker jeg har møtt gjennom livet, hvilke mennesker jeg føler jeg alltid har kjent selv etter et møte på bare 5 minutter. Tone er en av de, du kan "møte" henne her: http://tonehenriette.blogg.no/ . Det er vanskelig å beskrive hvordan det er å ha slike venner, slike man ikke treffer så ofte, men når man møtes en skjelden gang så er det den gode kontakten, og den gode samtalen som man får alt for skjeldent.  Jeg har noen få venner som er slik, og jeg setter utrolig stor pris på dem.  

--------

Et menneske har jeg kjent siden jeg gikk i barnehagen, veiene våre har krysset noen ganger men ujevne mellomrom.. Nå er det snart et år siden sist vi hadde den gode samtalen, og det ser ikke ut for at vi kommer til å møtes med det første, våre veier driver fra hverandre, jeg savner samtalene. Uendelig. .  

--------

Et annet menneske ble jeg kjent med for 4-5 år siden, jeg husker ikke helt. Det var ikke mange samtaler, men de var gode. Vedkommede greide allerede da å bli noen jeg tenkte på ofte. H*n var et menneske som fortalte meg mer om meg selv enn jeg egentlig ville vite (!), og jeg er på et vis litt redd for å ha kontakt med vedkommede fordi jeg føler meg så naken.  Totalt blottstilt. Da er det bedre å trekke seg stille og rolig unna.

---------

Verd å høre på.

----------

Og så mannfolk, da. .  Hjelpes, det er ikke min sterke side. Jeg har vært og rota meg borti litt av hvert, og for å si det sånn så er det ikke tilbudene det skal stå på! De aller fleste har fått et pent og hyggelig avslag, og de to gangene jeg har drista meg til å vurdere å satse, så har det gått i dass etter ei kort stund pga småløgner og unnvikende svar på direkte spørsmål..  Det gjør meg dårlig. Den aller beste var han jeg bare dro på tur sammen med, en kjempevenn, hvor ingen lovet noe som helst, og vi sov i hver vår sovepose..  Ja, det går faktisk an, og savnet er stort.  

  Satse... det er et vidt begrep.  Jeg har nok ikke mye tro på menn generelt, så jeg har strengt tatt ikke satset, siden jeg ikke ser for meg at jeg vil bo sammen med noen de nærmeste 10 årene.  Spørsmålet om jeg virkelig vil bo alene har jeg fått mer enn en gang, og jeg må være så ærlig å si at hvis den rette dukker opp så er jeg absolutt i stand til å bo sammen med noen.. 

Men... der er alltid et men.. Etter å ha levd i  snart 40 år, har jeg fått med meg en del erfaring - liker jeg å tro i alle fall.  Jeg har fått spørsmålet: "trenger du egentlig en mann?" siden jeg faktisk er i stand til å skru litt på bilen i forbannelse, og jeg kan bruke motorsaga om det trengs. Jeg har både skrumaskin og skiftnøkkelsett..  Trenger.  Ja det gjør jeg.  

For min del handler det om å overgi seg, slippe kontrollen, tørre å vise mitt sanne sårbare jeg. 

Etter å ha blitt sviktet er det vanskelig å vise meg svak.. sårbar... liten... krype sammen under dyna og forsvinne litt fra verden..hvor det jeg egentlig trenger er noen som holder rundt meg og forteller meg at dette greier du, og jeg skal støtte deg.  Når skjedde det sist? Aldri.  Man lærer av erfaring..

Jeg tror ikke jeg tør slippe kontrollen.  

Jeg har venner som jeg vet støtter meg i alt, men det er faktisk ikke nok.  

Jeg trenger noen som faktisk vil være med meg på mine aktiviteter en skjelden gang, ta i noen tunge løft i stallen av og til, noen som haler meg ut på tur når kroppen er gått til storstreik, for det er da jeg virkelig trenger det. Jeg trenger noen som vil være med på fisketur, som blir like lykkelig som meg over de tre markjordbærene som dukket opp på stien, eller som syns det er like stor stas å finne tupperware i skauen med hjelp av gps (geocaching for uinnvidde).  Jeg trenger noen som faktisk skjønner at hesten og hunden min er like viktig for meg som sønnen min.   Unger er det viktigste man har, både to og firbeinte, og de kommer i første rekke uansett hvem som har laget/skaffet dem, og så trenger jeg noen som får meg til å le litt.

For tiden har jeg i overkant mye å tenke på, Jeg går i en orkan av tanker som nesten overdøver menneskene jeg prater med om dagen, de er som en fjern hvisking jeg knapt nok hører. Jeg går rundt i ei lita boble. Det eneste jeg har lyst å gjøre er å male, men rastløsheta er for stor akkurat nå.  Det er bare å hive på seg skoene å komme seg ut og gå tur. Da har jeg fred ei lita stund i alle fall. Å bli fysisk sliten er godt.  

Takk og lov at jeg har Ayla om dagene. Hun er en uvurdelig støtte. Finner på sprell og galskap så jeg må le litt, det går ikke å bli sint på et så søtt lite elskelig vesen. 

Noen kvelder etter jeg har slukket lyset og ferdig med tannpuss har Ayla funnet ut at hun vil ligge litt  sammen med meg i senga. Hun ligger og venter.  Da skal hun ligge helt inntil meg på armen min, og jeg må kose henne på magen. Hodeputa mi har hun også tatt. 10-15 minutter med slik kos gjør savnet av nærhet litt mindre. Ayla liker ikke å sove i senga når jeg er der, da ligger hun på gulvet og snorker. Eller i buret sitt i stua hvis hun får beskjed om det. 

Det vil nok ta ei ukes tid før jeg er på nett igjen etter denne "orkanen" min. Jeg ser utfordringene mine, og det er mye mer enn det som er skrevet her som skal bearbeides, og som den superwoman jeg er så greier jeg det denne gangen og uten hjelp. 

Gjør som jeg: 

Be Magnificent

;) 

Takk for at du leste.

Hund hund hund og hund

Det er mye arbeid, men det er virkelig verd det. Opp og ut en tur i løpet av natta er helt normalt.
Når jeg er på jobb er Ayla hos "onkel" Aiko, han er stor og snill, og veldig glad i å leke.
Vi har vært på mange turer, og koset oss.

Årets første Vårtegn

På besøk hos Moya, hun ser veeeldig skummel ut, men er kjempe snill :)

Ayla og Moya lekte sikkert en time sammen

Som seg hør og bør var jeg ute med kamera da det var solformørkelse. Jeg var litt spent på dette, for det gikk temmelig fort for seg, og jeg var vel egentlig ikke helt forberedt på det, Nå har jeg og funnet ut at stativet ikke holder mål til det her objektivet, det er alt for ustabilt, Heldigvis greide jeg å ro det sånn høvelig i land likavel :) 

Bildet er tatt med solfilteret på. Ble ganske fornøyd selv om kvaliteten på bildet her er lik null.

Surrehuet meg i sitt ess. ..  Solformørkelsen kosta meg kaffekruset mitt.  Jeg løp inn og ut som en tulling, med en valp som har satt det som sitt mål i livet å gå mellom beina mine til en hver tid, så kaffekoppen ble plassert på biltaket (say no more.. ) 

Selvfølgelig husket ikke jeg på det da jeg var nødt å stresse til jobb etterpå. Hurra - eller noe sånt. Nå må jeg finne meg nytt hestekrus - for kaffen smaker ikke det samme uten.

MMMMMMmmmm

Kos

Ayla og "onkel" Aiko. Vi har fått mange spørsmål om han er faren, men det er egentlig fysisk umulig , han mangler sine edlere deler :D 

 Koser seg 

Ayla er nå nærmere 12 kg, og litt for stor til å bli løfta og bært på. Jeg merker det på knærne mine som er litt vonde, de ble mye vondere da Ayla var bittelita og jeg måtte sette meg på huk hele tiden, nå slipper jeg det, og det føles mye bedre, 

Neste  prosjekt innen trening blir å lære Ayla at hun IKKE er like stor som hestene, og at for en sånn liten hundeskrott så kan hestene være farlige både foran og bak.  Er hun løs ved stallen kan hun finne på å løpe rett inn igjerdene og fyre opp hestene så de raser rundt,

Hest, ja... Den der hesten min har sine egne meninger. Hun har hatt litt lite ryggmuskler, så jeg har ikke ridd selv siden lenge før jul, jeg har bare kjørt, og så er det små lette jenter som har ridd, og da kun uten sal. De siste 3-4 gangene har jeg fått tilbakemelding på at Vindy har vært vanskelig og prøvet å hive av rytteren, og i går lyktes hun. Heldigvis var det ei veldig flink ei ved stallen som red hesten litt "på plass" etterpå, og Vindy gikk som ei klokke. Jeg kan nok tenke meg at grunnen til dette er rett og slett mangel på erfaren rytter, så da har Vindy oppdaget at hun kan gjøre litt som hun selv vil, og utnytter det litt mer for hver gang, til hun som nå er blitt "umulig".  Så i dag skal ho mor sjøl til pers.  Jeg må sjekke om teorien min holder mål, eller om det bare er en dårlig idè fra min side. 

Så enten går det bra, eller så går det over :D 

Ayla og jeg skal på speidertur!

Torsdags kveld var det ei lita som trava til soverommet og ropte på meg, og da jeg kom gikk hun til døra. Jeg tenkte hun kansje ville tisse litt, så jeg åpnet opp, og slapp henne ut, men neida, lillenugla skulle bare ha seg litt frisk luft, og der satt hun!

Det tok sin tid før hun fant det for godt å ta kveld. Lille Ayla har nå vokst fra 6,1 kg til 8 kg på 2 uker, og det merkes. Selv om vi har hver vår hodepute foretrekker hun begge.

Innimellom kan det være godt å passe på mor litt og, så da deler vi pute. Jeg er spent på hvor lenge dette sengeprosjektet går, og hvor fort hun vokser. Planen er å få henne i et eget bur på gulvet i løpet av et par tre uker, når hun greier å holde seg hele natta uten å må ut og tisse.  

Pakking på gang.Vi skal på tur med en hel haug med speidere, Ayla er klar hun og med tingene sine. 

Hvis jeg bare ligger her på jakka di, så er jeg HELT sikker på at jeg får bli med! 

Ræksjuka, og dagen der alt går på tverke.

For en dag!
Eller egentlig startet det torsdag (mandag i dag) da jeg var med ei veninne på sykehuset til kontroll. Jeg var barnevakt til den kjempeflotte jenta hennesvpå 15 mnd. Hun var ikke 100% i form for hun hadde hatt spysjuka dagen før.

Byturen gikk fort og greit, og vi kom oss hjem. På kvelden var jeg i stallen og alt var vel der og. Mamman til jentungen kom ikke, pga hun hadde fått sin runde spysjuka. Jeg var glad jeg slapp - tenkte jeg.

Fredag var alt som normalt, var i stallen på kvelden. Jeg var i dårlig form med litt vondt pga fibroen, så kjæresten til sønnen min red mens jeg gikk ved siden av. Vi var vel ute i 45 min. Det var godt.

Jenta valgte å overnatte hos far til arvingen mens jeg dro hjem til meg. Godt var det at hun var der, for utover kvelden fikk jeg vondt i magen. Først trodde jeg det var pga lite mat i løpet av dagen så jeg spiste litt riskaker med smør (!) , en appelsin og fiksa meg et glass hvitvin..  Hallveis nedi hvitvinsglasset greide jeg ikke  mer, jeg la meg for å sove - på sofaen.  Etter litt snurring rundt sovnet jeg - og voknet en time senere. Jeg hadde mange dater med doskåla i løpet av natta. Huff for en opplevelse.  Utover lørdagen ble kvalmen bedre, men jeg hadde så vondt i hoftene av å ligge på sofaen, og bare det å gå seg en tur på do føltes som et helt maratonløp!  Jeg skjønte vel at jeg hadde litt feber siden det bare var 18 grader i stua, og frysepinnen meg syntes det var behagelig. Hjelpes!

På kveldinga fant jeg termometeret og det viste ikke mindre enn 39 grader- målt i munnen, og min normaltemperatur er på 36,5.

Kansje verken i kroppen ikke var fibroen likevel? En ibux ble konsumert før jeg tok kveld. Også denne natta på sofaen. Jeg har det litt merkelig med det at jeg ikke får sove i senga når jeg er sjuk. Utover natta letta det meste, men på morgenen søndag hadde jeg så forferdelig vondt i nakken, og armene dovnet bort. Det er ca akutt krise, det er jo armene mine jeg skal jobbe med! Søndagen kom og gikk, og det ble kveld. Varm dusj og varmeflaske med massasjekrage etterpå hjalp ikke. En paracet for ned i det store sluket før jeg fant senga. .. FOR ei helg - og så jeg som har morgenforing i  stallen mandags morgen. HURRA! eller ikke.

Dagen i dag: Jeg sto frivillig opp litt etter 7 og var sulten! Mekket meg et par knekkebrød som jeg skulle spise i bilen på tur til stallen. Huska faktisk på å ta med noe greier jeg hadde gitt bort via facebook. En mann skulle plukke det opp på Fauske mellom 9 og 10. Hoppet i bilen og var på tur opp "innkjørselen" (som er 400 meter), bare 10 min etter huseieren var  dratt (altså - da er jeg garantert å komme meg opp til veien).  Etter ca 100 meter ante jeg uråd, ga gass og tenkte at enten går det bra eller så går det til helvete... Det gjorde forsåvidt ingen av delene, for da snøen stoppet meg satt jeg hverken fast eller var ramla i grøfta så jeg rygga pent hjem igjen. Ja jeg er god på å rygge. Bedre enn mange andre kvinnfolk, heldigvis.

Tilbake i bilen foran døra begynte jeg å organisere andre til å sette ut hestene, men det var ikke enkelt: Ei var på jobb 15 mil herfra, ei hadde sovet dårlig om natta - og sov,  og lagt begge mobilene side fra seg annen plass i huset, ei hadde ryggvondt og var ikke stått opp og den siste har en unge på 15 mnd. Alternativet var da at hun hentet meg og svinget meg hjem igjen etterpå.

Under all denne organiseringa kom huseiren ut og lurte på om jeg hadde prøvd meg opp bakken. Ja svara jeg, og da lo han godt.  Han fresa veien så jeg kunne komme meg i stallen. De er flinke å frese, eller be meg om å flytte bilen ca 200 meter til jeg er forbi de kritiske punkt. Så skulle man vel trodd at alt var såre vel?

DEN GANG EI!

Jeg satte bilen i 1. og i det jeg tok laus hørte jeg en lyd som lignet på den som kan komme når man tar av håndbrekket, men den var litt anderledes. Bakken er bratt så jeg kjørte et stykke i 1.giret, og da jeg skulle sette den i 2. skjedde det .... - ingen ting. HURRA atter en gang. Leiligheta mi er ca 3,5 km fra butikken, 6 km fra stallen, og uten bil kommer jeg til å bli i velding god form, for å si det sånn..

Vel oppe på veien fant jeg ut at 3. og 5. gir virka, men ikke 2. og 4. et par km senere fikk jeg den i 2. , så noe hadde rettet seg. Hestene kom ut nesten en time senere enn planlagt, mannen som skulle komme innom skulle gi beskjed da han var ca 30 min unna fauske, 10.30 hadde jeg fortsatt ikke hørt noe. Nettavisen hadde skrevet noe om dødsulykke lengre sør, kansje var det derfor han var forsinket.. Litt før 11 kom meldinga, og han fikk det han skulle ha - og betalte meg 200 kr for noe jeg ikke ville ha betalt for!

Etter stallen var jeg innom dama som kunne hente og kjøre meg til stallen. Hun var glad for at jeg kom meg dit selv, for hun var blitt påkjørt med bilen. Heldigvis ingen stor skade på bilen og hun og jenta på 15 mnd var uskadd. Det var en bil som brøt vikeplikten. De kjørte heldigvis sakte begge 2.

Mannen hennes tok seg en tur i min bil og fant ut at det bare var overføringa mellom girene som var fullpakka av snø! TAKK OG LOV! Så nå står bilen utenfor her til tining, og jeg skal ikke få panikk om det skjer en gang til.

Egentlig burde jeg forberedet meg til speideren i dag, men jeg har gitt beskjed om at jeg ikke kommer, for jeg er fortsatt forferdelig kvalm. I morgen kan det hende at jeg får overnattingsgjester, så jeg må kansje danse meg en rundt med støvsugeren rundt her.

...og vi var alle enige om at det hadde vært en fin dag .... eller noe sånt.

6491

Litt om livet og sånn...

Bilde tatt på Straumklompen i sommer. Rype med unger. 

Jeg har ei veninne som jeg har kjent i snart 16 år. Jeg har fulgt henne  gjennom ekteskap, skilsmisse, samboerforhold, og nå har hun en kjæreste.  For noen dager siden begynte jeg å tenke på historien vår sammen, og hva forhold gjør med mennesker, både den man er sammen med, og omgangskrets.

Da ungene var små og de var gift var de en helt vanlig familie - sånn som familier er. Begge i jobb, og unga i barnehage.  Ungene ble større og begynte på skolen, og fortsatt var alt normalt. Det hendte ungene var hjemme hos meg ei helg, og jeg storkosa meg med disse to trolla.

Etter noen år ble det skilsmisse, det var nok ikke alt som tålte dagens lys, men jeg beundrer de alle 3 for at de har kommet seg gjennom det uten at det har gått alt for mye ut over ungene. Ungene har nok hatt sine utfordringer underveis, det er jo naturlig.  Veninna mi fikk etter ei stund en samboer, de var noen ganger på besøk hos oss, og jeg var noen ganger på besøk hos dem. Trivelige folk.

For å gjøre en lang historie kort, så var det en del drama, og samboeren til veninna mi flyttet ut - og inn til ny dame.  Alt som var mellom de tre velger jeg å ikke si noe om, det er ikke min historie, men de hadde det turbulent. Både før og etter han var flytta.  Ikke lenge etter hun var blitt alene dro jeg på besøk. Vi prata som veninner gjør.  Jeg ba om unnskyldning for at jeg ikke hadde vært så ofte på besøk der, jeg hadde bare ikke tatt meg tid til det, sa jeg.  Hun kunne fortelle at den stunda de bodde sammen trakk alle seg unna, men etter han var flyttet ut begynte vennene å komme tilbake.  Noen trakk seg unna bevisst, noen sånn som meg hadde gjort det ubevisst.  I ettertid så jeg at mannen tok så stor plass når jeg var på besøk at det var ikke så trivelig å være der som det hadde vært før. Det var jo tross alt veninna mi jeg besøkte, ikke samboeren.

Om du er innom og leser her, kjenner du noen som er i en slik situasjon? Ikke nøl med å si fra til vedkommede.

Jeg har opplevd å bli utsatt for episoder hvor jeg synes jeg er blitt blodig urettferdig behandlet. Hvis noen kan få det bedre med å slenge dritt til meg og velge å høre på rykter så er det greit, men ikke forvent at jeg ikke svarer på dritten eller ber om unnskyldning for noe jeg ikke har noe med.  Eller at jeg "glemmer" slike episoder og plutselig blir "bestevenn" igjen. Sorry, jeg trenger ikke drama i livet mitt, jeg har  nok med meg selv, hesten og guttungen.

Jeg skjønner at mennesker rundt slike situasjoner ikke vet hvordan de skal forholde seg, og at de handler på en slik måte at det gagner dem selv om de vet innerst inne at det ikke var rett. DET tilgir jeg uten å mukke. Det er ikke vanskelig å se den reelle virkeligheten.

Ta vare på de du bryr deg om...

Smerte som ikke er min..

En underlig episode? Jeg og ei veninne var og gikk tur. Vi prata om løst og fast, sånn som man bruker å gjøre på tur. Så begynte jeg å fortelle om en smerte i skuldra mi som jeg hadde hatt et par dager, den var så vond og det var forferdelig vondt å trykke på området.  Jeg beskrev smerten  i detalj for veninna mi. Plutselig satte hun i å gapskratte, og jeg skjønte ingen ting. Det var jo ingen ting å le av syntes jeg. Kommentaren jeg fikk var : Det er jo min smerte du beskriver!!! Jaja, tenkte jeg. vet at det går an å kjenne andres smerter, så hvorfor ikke? Jeg sa at hvis smerten var helt borte dagen etterpå, så var det hennes smerte jeg hadde kjent - og ja, det stemmer.  Dagen etterpå var smertene sporløst forsvunnet! Takk og lov.

Jeg skrev i går om å være høysensitiv. Jeg har tenkt masse masse på det, og det er biter som faller på plass. Jo mer jeg tenker dess fler forklaringer dukker opp. Mye av det som står beskrevet i boka går rett hjem. Enkelte ting ser jeg at jeg har lært meg til å skjule. I oppveksten kunne jeg være kjempebekymret for bagateller - det er jeg forøvrig fortsatt, og bestandig har jeg skjult det for andre.  Jeg ville ikke noen skulle se at jeg var "svak", at jeg ofte tok meg nær av det som ble sagt til meg.

 En av de  virkelige store episodene var da jeg hadde vært og fått meg ny innfatning til brillene mine (ca. 15 år siden)  Jeg var litt forut for moten, og hadde fått satt inn glass i ei innfatning som mamma hadde brukt på 70-tallet, og gjett om jeg var fornøyd! Jeg syntes de var driiiitkule!  Så sa ei veninne til meg: "du skal vel ikke bruke de der?!?" og siden hadde jeg ikke brillene på meg offentlig. Hadde det samme skjedd i dag ville jeg ikke brydd meg så mye, men sannsynligvis  hadde jeg nok tenkt meg om en gang eller 3.

 En annen episode som skjedde for ca 13 år siden var og helt forferdelig. Jeg var på jobb, en av de andre ansatte kom til meg og kjefta meg huden full for noe jeg over hodet ikke hadde noe med, og han visste det han og. Det resulterte faktisk i at jeg dagen etterpå var hos legen og fikk meg sykemelding, for jeg greide rett og slett ikke takle den kjefta, for jeg følte der og da at det var ene og alene min skyld. Jeg gikk til sjefen og fortalte om episoden, og følte at jeg ikke ble trodd. Den andre ansatte kom og ba om unnskyldning for det som ble sagt. Men det tok mange mange måneder før jeg greide å prate normalt med vedkommede, det satt så veldig igjen i meg. 

For 5 år siden ble jeg sykemeldt. Det er vel noe av det beste som kunne skjedd meg. Veien derfra og her jeg er i dag har vært lang, litt tøff innimellom, men veldig lærrik.  Jeg innså at jobben som jeg elsket var ikke bra hverken for kropp eller psyke. Et stort nederlag, men da erkjennelsen kom var det godt.  Kansje visste jeg det innerst inne.  

I løpet av de årene hvor jeg var på det verste med min FM har jeg og brukt det til å bli sterkere psykisk. Noen har sagt til meg at jeg er blitt tryggere på meg selv - og det merker jeg faktisk selv og. Det koster meg ikke en kalori å blottstille meg helt - hva har jeg igjen for å tie stille?  Det koster meg heller ikke en kalori å fortelle min mening, hva har jeg igjen for å ikke si fra? Jeg har oppdaget at jeg bryr meg mindre om hvem som liker meg, og hvem som ikke liker meg. Jeg lever mitt liv, og har veldig bra med meg selv.  

Føler du at det jeg skriver blir oppstykket, så kansje det. Jeg har så mye nå som jeg føler er på tide å få skrevet ned. 

Sammen med meg i denne jungelen av tanker som ikke er i system har jeg Vindy. Snart er det 5 år siden hun kom til stallen og jeg forelsket meg hodestups. Det ligger nok mange tårer i den manen der når jeg har vært bunnløst fortvilet. Bli voksen, selg hesten, og slutt å lek sa mammaen min til meg mange ganger de første tre årene jeg hadde Vindy.

Mamma fortalte en dag at hun hadde hatt en drøm. Hun hadde drømt at det kom en hest til henne og selv var hun så forferdelig trist. Hesten kom med styrke.  Etter den gangen har hun aldri sagt noe om at jeg måtte selge hesten.  I fjor da jeg flytta fra han jeg hadde vært gift med så jeg at økonomien min var litt for dårlig til å ha hest. Jeg var atter en gang bunnløst fortvilet, og vurderte å sette hesten bort på for. Jeg har to stk som er veldig interessert i å kjøpe Vindy, men det kommer aldri til å skje.  Mamma sa til meg at det skulle sikkert bli ei råd med hesten sånn at jeg slapp å skille meg med Vindy. 

Litt diverse

Lørdag var jeg ute med aller beste Vindy.  Vi var på ridebana og jeg testa litt galoppfatninger. Nå er det slik at hesten er utrent, og bana veldig tung og våt, så det ble bare ca 15 minutters ridning. Vindy var bare kjempesuper! Har vel aldri ridd så bra på bane før, hun bukka ikke en eneste gang. Aller beste Vindy mi.

I dag har Vindy reist fra meg for en stund. Hun blir borte fram til ca 28. mai. Ei på den lokale rideskolen må avlive en ponni, og spurte om å få låne Vindy fram til nyhesten kommer. Jeg måtte gå noen runder med meg selv før jeg syntes det var greit. Vindy er ikke SÅ langt unna, bare 25 minutter med bil. 

De siste kveldene har jeg holdt på med et ganske gammelt prosjekt. Jeg har heklet lapper som skal bli til et teppe. Ikke noe stress altså... Det er vel sikkert 2 år siden jeg holdt på med de forige. Nå har jeg totalt 20 lapper, og ble fri for blått restegarn.

Ah  - Her er jo alle lappene.  Regner med jeg må ha 8 i bredden, så det er lenge til det blir ferdig. 

Facebook er genialt :D En liten notis der om at jeg var fri for restegarn, så gikk det et par timer, så var jeg lykkelig eier av dette? Nå blir det sikkert 10 lapper til :D 

Men først skal jeg gjøre ferdig disse luene. Jeg holder på med den siste. Sånn blir det når man slenger med kjeften....  Speiderne "mine" var på kretskonkurranse i april, og jeg sa at hvis de kom til NM (altså kom på 1. eller 2.plass) skulle jeg lage dem luer..  De kom på en 2.plass ... jaja, bare å hive seg i heklinga :p Nå holder jeg på med lue nr 5. Det blir den siste - hvis jeg ikke skal lage en til meg og.

5510

Ei helg i Lofoten

Her er Svokværgeita i all sin vinterprakt.

Lørdag var vi en tur i Kabelvåg og spiste chiabatta til lunsj, da tok jeg disse bildene.

Pusen :)

Søndag avslutta vi med å dra på lofotakvariet, vi koste oss masse, og jeg fikk mange fine bilder :)

Litt hulter til bulter, de her bildene er tatt fredags kveld. Lofoten er vakkert. 

Mega sammensurium av diverse... handarbeid, tattoo, foto, hest ...

 Først så kommer her tre luer. Jeg har en plan med alle disse luene mine, bare vent, så skal du få se (om noen måneder) ;)

Jeg er en smule hekta på tattoo, og i dag fikk jeg to tilskudd på armen min. Siste tilskudd i denne omgangen kommer onsdag i neste uke om jeg får det som jeg vil. Rosa symboliserer verdens vakreste stedatter, som bestandig kommer til å være i mitt hjerte, Kamilla. Hun vet det vel ikke enda, så det blir spennende når jeg forteller det - eller at hun leser det her. 

 Fra før står det Thor-Magnus, og så er det avbildet en øyenstikker. Jeg er veldig fasinert av øyenstikkere, og har vært det hele livet. På leggen min har jeg fått tatovert Vindy mi, to øyenstikkere og greiner/blad.  Jeg har på meg et par øredobber med øyenstikkere og. De er i ørene mine hele tiden.

Den tribalen som er under her er en skorpion, for Thor-Magnus (arvingen) ville jeg skulle ha en skorpion, og jeg ville ikke ha en sånn vanlig.  Jeg gleder meg til fortsettelsen av armen :D 

Onsdager (som i dag) har jeg morgenforing i stallen. I helga kom det en ny kar som heter Lasarus. Han er bare 3 år gammel, men allerede en storsjarmør i mine øyne. Tenk, første dagen jeg slapp han ut om morgenen ville han heller ha kos enn å spise frokosten sin ute. Han bare sto der og la hodet sitt på skuldra mi. Det var trivelig. I dag da jeg satte hestene ut spiste de litt frokost, og så begynte Lasarus og Marco og herje i hvert sitt gjerde. Det var bare så strømtråden flaksa veggimellom! De roa seg litt så jeg fikk hengt opp tråden igjen. Her er noen bilder av den nye drømmehesten - for det er han virkelig!  Nyt:

Og brått våkner man til en helt vanlig hverdag - fri for magi.

-Denne fotoserien (som egentlgi er på over 100 bilder)  ble slik fordi at når jeg satte kameraet på "auto" ble bildene alt for mørke, hestene var for langt unna, og jeg hadde ikke objektiv med zoom. Så da fyra jeg laus med innstillinger i hytt og gevær, hadde ikke tid å justere så mye på hverken blenderåpning, lukker eller iso - og da jeg sjekka kameraet var hvitbalansen helt feil, og isoen alt for høy. Jaja. Ble noen vakre drømmende bilder av det i alle fall ;)

5239