Hund hund hund og hund

Det er mye arbeid, men det er virkelig verd det. Opp og ut en tur i løpet av natta er helt normalt.
Når jeg er på jobb er Ayla hos "onkel" Aiko, han er stor og snill, og veldig glad i å leke.
Vi har vært på mange turer, og koset oss.

Årets første Vårtegn

På besøk hos Moya, hun ser veeeldig skummel ut, men er kjempe snill :)

Ayla og Moya lekte sikkert en time sammen

Som seg hør og bør var jeg ute med kamera da det var solformørkelse. Jeg var litt spent på dette, for det gikk temmelig fort for seg, og jeg var vel egentlig ikke helt forberedt på det, Nå har jeg og funnet ut at stativet ikke holder mål til det her objektivet, det er alt for ustabilt, Heldigvis greide jeg å ro det sånn høvelig i land likavel :) 

Bildet er tatt med solfilteret på. Ble ganske fornøyd selv om kvaliteten på bildet her er lik null.

Surrehuet meg i sitt ess. ..  Solformørkelsen kosta meg kaffekruset mitt.  Jeg løp inn og ut som en tulling, med en valp som har satt det som sitt mål i livet å gå mellom beina mine til en hver tid, så kaffekoppen ble plassert på biltaket (say no more.. ) 

Selvfølgelig husket ikke jeg på det da jeg var nødt å stresse til jobb etterpå. Hurra - eller noe sånt. Nå må jeg finne meg nytt hestekrus - for kaffen smaker ikke det samme uten.

MMMMMMmmmm

Kos

Ayla og "onkel" Aiko. Vi har fått mange spørsmål om han er faren, men det er egentlig fysisk umulig , han mangler sine edlere deler :D 

 Koser seg 

Ayla er nå nærmere 12 kg, og litt for stor til å bli løfta og bært på. Jeg merker det på knærne mine som er litt vonde, de ble mye vondere da Ayla var bittelita og jeg måtte sette meg på huk hele tiden, nå slipper jeg det, og det føles mye bedre, 

Neste  prosjekt innen trening blir å lære Ayla at hun IKKE er like stor som hestene, og at for en sånn liten hundeskrott så kan hestene være farlige både foran og bak.  Er hun løs ved stallen kan hun finne på å løpe rett inn igjerdene og fyre opp hestene så de raser rundt,

Hest, ja... Den der hesten min har sine egne meninger. Hun har hatt litt lite ryggmuskler, så jeg har ikke ridd selv siden lenge før jul, jeg har bare kjørt, og så er det små lette jenter som har ridd, og da kun uten sal. De siste 3-4 gangene har jeg fått tilbakemelding på at Vindy har vært vanskelig og prøvet å hive av rytteren, og i går lyktes hun. Heldigvis var det ei veldig flink ei ved stallen som red hesten litt "på plass" etterpå, og Vindy gikk som ei klokke. Jeg kan nok tenke meg at grunnen til dette er rett og slett mangel på erfaren rytter, så da har Vindy oppdaget at hun kan gjøre litt som hun selv vil, og utnytter det litt mer for hver gang, til hun som nå er blitt "umulig".  Så i dag skal ho mor sjøl til pers.  Jeg må sjekke om teorien min holder mål, eller om det bare er en dårlig idè fra min side. 

Så enten går det bra, eller så går det over :D 

På speidertur

Vi = 2 ledere, 4 rovere (speidere over 16 år) og 9 speidere. 

Hytta til speideren ligger i vakre Fridalen, halvanna kilometer å gå. Været var mildt og fint, og det var en del snø. Vi lederne og et par speidere valgte å gå uten ski. Jeg måtte nesten, for skiene mine har stålkanter, så jeg må kjøpe meg nye. I tillegg til (en nokså lett) sekk dro jeg pulk med utstyr og  et tomt hundebur, slik at Ayla hadde mulighet til å legge seg der om hun ble sliten. Sliten ble hun, men ligge i pulken var uaktuelt! For et pågangsmot og et energinivå! Selvfølgelig ble hun sliten, og hun ble båret korte stykker.  Et stykke på vei fant hun noe spennende i snøen som ikke ble registrert av oss med en gang, og hun fikk i seg litt veimat.. :/ 

Vel framme på hytta ble det omsider kveld. Jeg stappa Ayla i buret og la meg på madrass på kjøkkengulvet nært døra. Å sove i bur var ikke veldig populært, men det gikk da på et vis..  Jeg er så glad for at Ayla er en hund med lite lyd i, så når hun bjeffer så er det faktisk noe viktig hun har å meddele. Første bjeffet kom etter en time, så da var det bare å gå ut. 

Laus mage, og noe som lignet peanøtter kom ut. Æsj.. Inn igjen, sove en time til - og ut...  

Sånn holdt vi det gående fra ca midnatt og til 6.30, da  ga jeg opp både soving og avslapping. Magen ble bedre og matlysten kom utover dagen. 

Det er hardt å være lita og i dårlig form: 

Lørdag var speidere og rovere ute, de laget nødbivuak og fyra bål et godt stykke fra hytta sammen med noen fra ungdomsgruppa til røde kors (RØFF) . Noen speidere kom tilbake våte, bytta klær og dro igjen.  Jeg hadde frivillig tatt på meg oppgaven som kokk siden jeg måtte ta det litt med ro med hunden. Middagen ble langtidsstekte kyllinglår med ris, salat og bernaise. Ungene var overlykkelige over å få slik middag på hytta i stedet for spaghetti eller gryterett som vi vanligvis lager. 

 Senere på kvelden fikk speiderne sjokoladekake - noe de ikke var helt klar over gikk an på tur,

Lederne og roverne fikk vannbakkels etter speiderne hadde tatt kveld. 

I speideren som alle andre plasser er unger forskjellige, noen aktive og noen rolige. Vi hadde med noen som er ganske mye over gjennomsnittet aktive, og vi var litt spent på hvordan de ville takle å være borte fra mamma og pappa for første gang.  

Selvfølgelig ble det mange interessante samtaler: 

Fredag: 

L: Hvem eier denne jakka (lå på gulvet)

S: Jeg

L: Skal den ligge der?

S: Neeeei...

L: Hvor skal den være da: 

S: Eeeeeh.. jeg vet ikke, kansje henge den en plass

L: Ja det var lurt! Kansje henge den over ovnen til tørk?

S: Ja, (og går i stua.)

L: Du glemte å henge opp jakka

S: Ja, men jeg når ikke opp til snora

L: Har du bedt noen om hjelp?

S: Neeeei... 

L: Henger den seg opp selv?

S: Neeeei...

L: Da må du henge den opp.

S: Ja men jeg når ikke opp?

L: Har du bedt om hjelp?

S: Kan du hjelpe meg å henge opp jakka? 

L: Ja. Der er en stol, flytt den dit, gå opp på den og heng opp jakka.

S: OK (og utfører operasjonen)

L: Trengte du hjelp? 

S: Nei (med et stort glis)

L: Du skjønner at i speideren så har vi ingen mammaer og pappaer som går etter deg og rydder, det må du gjøre selv, og når man bare tenker litt og ber om hjelp så får man det. 

Lørdag:

S: Hvor er jakka mi?

L: Hvor hadde du den sist?

S: På meg ute

L: Hva gjorde du med jakka da du kom inn?

S: Jeg fikk hjelp til å henge den til tørk.

L: Hvor ble den hengt til tørk?

S: Der, og peker på jakka over ovnen (henter en stol og tar den ned) 

Søndag: 

S: Kan du ta ned jakka mi? 

L: Kan du ikke det selv?

S: Joda, men det går fortere om du gjør det, for da slipper jeg å hente stolen.

Slik kan jeg drive på med alle speiderne som er vant med å få hjelp til alt hjemme, eller det  vil si, de er vant med at foreldrene plukker opp etter dem. 

De aktive ungene som var med må jeg skryte enormt av, for de var kjempeherlige, lite tull og ikke noe støynivå som var til plage for andre. Jeg skryter til foreldrene og. Mange foreldre tror nesten ikke på meg når jeg forteller hvor flinke ungene demmes er, for på skolen får de som regel bare negative kommentarer. 

Vi hadde med ei mor som og er pedagogisk leder i en barnehage, og hun var helt imponert over aktivitetsnivået og støynivået, og av vi ledere ikke kjeftet på ungene. Jeg ser ikke noe poeng i å kjefte, det har jeg aldri gjort. Noen ganger er det på sin plass med en irettesettelse, men det er med det, ungene forstår det, og retter seg etter det som blir sagt. 

En annen ting jeg og oppdaget var hvilken virkning Ayla hadde på ungene. Til å begynne med skulle alle leke med henne samtidig,  og hunden ble da selfølgelig spinnvill og uforsiktig.  Vi ble sammen med speiderne enige om noen enkle regler som

* Bare en leker om gangen, de andre forholder seg rolig.

* Det er ikke lov med kamplek, som å dra i leken mens hunden sliter i andre enden.

* Det er lov å dytte lekene på gulvet, men ikke hive.

* Når Ayla lekebiter, og ungene ikke synes det er greit skal de ikke kjefte, bare si AU, reise seg og gå, og de andre ungene rundt Ayla skal ikke ta kontakt med henne

* Når Ayla ligger i ro skal ingen røre henne, hun skal ta kontakt først. 

Fredag og lørdag formidag var det ei utfordring å få det til, men de eldste var flink å passe på de mindre, og utrolig nok ble ungene roligere inne. Noen spurte om å få være ute med Ayla og, og jeg svarte at så lenge de fulgte reglene gikk det helt fint. 

Jeg var ganske sliten etter å ha sovet lite første natta, laget masse mat og vasket kopper, så jeg gledet meg til kvelden. For å gjøre ei lang historie kort: Natt til søndag var enda værre enn natt til lørdag. Ayla dårlig i magen og oppe ca hvert 3. kvarter. Det var nok litt mye stress for en liten valp.

Tross alt, Ayla har  vokst enormt mentalt på denne helga, jeg føler det som om hun har gjort et kjempehopp i utviklingen. 

Hun fant seg godt til rette under sittebenken på kjøkkenet søndag formidag. 

...og vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur ;)

Ræksjuka, og dagen der alt går på tverke.

For en dag!
Eller egentlig startet det torsdag (mandag i dag) da jeg var med ei veninne på sykehuset til kontroll. Jeg var barnevakt til den kjempeflotte jenta hennesvpå 15 mnd. Hun var ikke 100% i form for hun hadde hatt spysjuka dagen før.

Byturen gikk fort og greit, og vi kom oss hjem. På kvelden var jeg i stallen og alt var vel der og. Mamman til jentungen kom ikke, pga hun hadde fått sin runde spysjuka. Jeg var glad jeg slapp - tenkte jeg.

Fredag var alt som normalt, var i stallen på kvelden. Jeg var i dårlig form med litt vondt pga fibroen, så kjæresten til sønnen min red mens jeg gikk ved siden av. Vi var vel ute i 45 min. Det var godt.

Jenta valgte å overnatte hos far til arvingen mens jeg dro hjem til meg. Godt var det at hun var der, for utover kvelden fikk jeg vondt i magen. Først trodde jeg det var pga lite mat i løpet av dagen så jeg spiste litt riskaker med smør (!) , en appelsin og fiksa meg et glass hvitvin..  Hallveis nedi hvitvinsglasset greide jeg ikke  mer, jeg la meg for å sove - på sofaen.  Etter litt snurring rundt sovnet jeg - og voknet en time senere. Jeg hadde mange dater med doskåla i løpet av natta. Huff for en opplevelse.  Utover lørdagen ble kvalmen bedre, men jeg hadde så vondt i hoftene av å ligge på sofaen, og bare det å gå seg en tur på do føltes som et helt maratonløp!  Jeg skjønte vel at jeg hadde litt feber siden det bare var 18 grader i stua, og frysepinnen meg syntes det var behagelig. Hjelpes!

På kveldinga fant jeg termometeret og det viste ikke mindre enn 39 grader- målt i munnen, og min normaltemperatur er på 36,5.

Kansje verken i kroppen ikke var fibroen likevel? En ibux ble konsumert før jeg tok kveld. Også denne natta på sofaen. Jeg har det litt merkelig med det at jeg ikke får sove i senga når jeg er sjuk. Utover natta letta det meste, men på morgenen søndag hadde jeg så forferdelig vondt i nakken, og armene dovnet bort. Det er ca akutt krise, det er jo armene mine jeg skal jobbe med! Søndagen kom og gikk, og det ble kveld. Varm dusj og varmeflaske med massasjekrage etterpå hjalp ikke. En paracet for ned i det store sluket før jeg fant senga. .. FOR ei helg - og så jeg som har morgenforing i  stallen mandags morgen. HURRA! eller ikke.

Dagen i dag: Jeg sto frivillig opp litt etter 7 og var sulten! Mekket meg et par knekkebrød som jeg skulle spise i bilen på tur til stallen. Huska faktisk på å ta med noe greier jeg hadde gitt bort via facebook. En mann skulle plukke det opp på Fauske mellom 9 og 10. Hoppet i bilen og var på tur opp "innkjørselen" (som er 400 meter), bare 10 min etter huseieren var  dratt (altså - da er jeg garantert å komme meg opp til veien).  Etter ca 100 meter ante jeg uråd, ga gass og tenkte at enten går det bra eller så går det til helvete... Det gjorde forsåvidt ingen av delene, for da snøen stoppet meg satt jeg hverken fast eller var ramla i grøfta så jeg rygga pent hjem igjen. Ja jeg er god på å rygge. Bedre enn mange andre kvinnfolk, heldigvis.

Tilbake i bilen foran døra begynte jeg å organisere andre til å sette ut hestene, men det var ikke enkelt: Ei var på jobb 15 mil herfra, ei hadde sovet dårlig om natta - og sov,  og lagt begge mobilene side fra seg annen plass i huset, ei hadde ryggvondt og var ikke stått opp og den siste har en unge på 15 mnd. Alternativet var da at hun hentet meg og svinget meg hjem igjen etterpå.

Under all denne organiseringa kom huseiren ut og lurte på om jeg hadde prøvd meg opp bakken. Ja svara jeg, og da lo han godt.  Han fresa veien så jeg kunne komme meg i stallen. De er flinke å frese, eller be meg om å flytte bilen ca 200 meter til jeg er forbi de kritiske punkt. Så skulle man vel trodd at alt var såre vel?

DEN GANG EI!

Jeg satte bilen i 1. og i det jeg tok laus hørte jeg en lyd som lignet på den som kan komme når man tar av håndbrekket, men den var litt anderledes. Bakken er bratt så jeg kjørte et stykke i 1.giret, og da jeg skulle sette den i 2. skjedde det .... - ingen ting. HURRA atter en gang. Leiligheta mi er ca 3,5 km fra butikken, 6 km fra stallen, og uten bil kommer jeg til å bli i velding god form, for å si det sånn..

Vel oppe på veien fant jeg ut at 3. og 5. gir virka, men ikke 2. og 4. et par km senere fikk jeg den i 2. , så noe hadde rettet seg. Hestene kom ut nesten en time senere enn planlagt, mannen som skulle komme innom skulle gi beskjed da han var ca 30 min unna fauske, 10.30 hadde jeg fortsatt ikke hørt noe. Nettavisen hadde skrevet noe om dødsulykke lengre sør, kansje var det derfor han var forsinket.. Litt før 11 kom meldinga, og han fikk det han skulle ha - og betalte meg 200 kr for noe jeg ikke ville ha betalt for!

Etter stallen var jeg innom dama som kunne hente og kjøre meg til stallen. Hun var glad for at jeg kom meg dit selv, for hun var blitt påkjørt med bilen. Heldigvis ingen stor skade på bilen og hun og jenta på 15 mnd var uskadd. Det var en bil som brøt vikeplikten. De kjørte heldigvis sakte begge 2.

Mannen hennes tok seg en tur i min bil og fant ut at det bare var overføringa mellom girene som var fullpakka av snø! TAKK OG LOV! Så nå står bilen utenfor her til tining, og jeg skal ikke få panikk om det skjer en gang til.

Egentlig burde jeg forberedet meg til speideren i dag, men jeg har gitt beskjed om at jeg ikke kommer, for jeg er fortsatt forferdelig kvalm. I morgen kan det hende at jeg får overnattingsgjester, så jeg må kansje danse meg en rundt med støvsugeren rundt her.

...og vi var alle enige om at det hadde vært en fin dag .... eller noe sånt.

6491

Turer.

Jeg har i sommer vært på flere nydelige turer, her er noen bilder. 

Dette er tatt på Storsteinsfjell med utsikt mot Mjønestinden til høyre i bildet, og Bodø enda lengra bak.

Enda en tur på Kleivtoppen. Dette var ca kl 9 på morgenen. Litt senere på dagen gikk turen til Oslo sammen med ei veninne. Det var godt å starte dagen med en topp ;)

Vel framme i Oslo, et par dager senere var vi på tur på konsert. Ikke mindre enn Roger Waters og The Wall Live. Ego:

Det er vel noe av det største jeg har opplevd i mitt liv. Snørr og tårer rant i strømmer :p

Obligatorisk er vel en tur på operahustaket? 

Jeg har shoppa! Denne dagen i oslo var det som om lappene fikk vinger.... Bukse til arvingen, sminke, smykker, kåpe, skinnjakke til meg (!) Jeg har bestandig ønsket meg, men aldri funnet noen jeg har likt. Jeg tror nesten jeg må ha hatt feber den dagen, for jeg kjøpte meg KJOLE! Den var utrolig lekker! Kjøpte den på UFF. Tross alt så var jeg ved mine fulle fem, for jeg svidde av noen hundrelapper på fiskesluker og :)

Det var godt å få Vindy mi hjem etter sommeren. Hun har vært på "ferie" i over 3 måneder! Har lånt henne bort til en rideskole som trengte en ponni ekstra.  Her er hun litt kvikk :p

 

 Siste helga i august var jeg barnevakt for denne karen. Han er bror til min sønn. En herlig type. Vi dro på lavvotur hele helga. Dette bildet tok jeg med mobil på Peppes mens vi venta på pizzaen.

 Han syntes det var spennende å skulle sove i Lavvo, det hadde han aldri gjort før.

På kvelden ble vi litt kald, så vi måtte gå oss en tur og få i oss litt varme. Det var nydelige farger da sola gikk ned. 

Kvalhornet. ENDELIG kom jeg meg opp dit! Har tenkt og hatt lyst å gå dit mange ganger. Vi var 4 stykker som gikk sammen. Kvalhornet er 963 moh. Turen var på totalt 10 km.

Jeg er glad jeg ikke visste på forhånd hvor langt det var, da er det ikke sikkert jeg hadde kommet meg opp! Gjett om jeg var fornøyd med meg selv! 

Det er godt å våkne til et slikt tak.

 I sommer har jeg vært på flere turer enn jeg noen gang før har hatt. Ikke mindre enn 23 døgn ute til sammen. Det har vært både vått og kaldt, varmt og morsomt. Bading, fisking, toppturer, latter, båtturer. Jeg har nesten ikke ord for å forklare hvor takknemlig jeg er for at kroppen stort sett har fungert uten smertestillende. Bare ei natt ute måtte jeg opp og ta tabletter for å greie å slappe av. Mange av turene har vært sammen med venner og  firbeinte, og noen turer helt alene i mitt eget selskap.

Det er godt å leve.

Dagene er litt opp og ned, og jeg har hatt dager hvor jeg nesten ikke har greid å komme meg opp av senga, og dager hvor jeg står opp kl 6 uten problem, og fungerer godt hele dagen. Herlig :D
De dårlige dagene nå er som de gode dagene for 3-4 år siden. Nå er det jeg som har kontroll over sykdommen, ikke den som har kontroll over meg.

Grip dagen lev NÅ!

Grip dagen lev NÅ!

Slik har jeg valgt å beskrive dette bildet. Jeg synes det er så vakkert. Fikkk hjelp fra et vakkert menneske til å ta dette bildet 1. juli på Mjelle. 

Fiskestanga var med denne turen - den ble ikke brukt. Gode samtaler og trivelig selskap var det som ble prioritert.

Jeg føler meg så priviligert når jeg får ta med meg kamera og ta slike øyeblikksbilder. Denne kvelden var siste muligheten til å fange midnattsola på Mjelle. Dagene etter var det meldt skyer og regn, og den 4. dro jeg bort.


Terje Nilsen sang Mjelle

... :)

Meg på Preikestolen 

5676

Smerte som ikke er min..

En underlig episode? Jeg og ei veninne var og gikk tur. Vi prata om løst og fast, sånn som man bruker å gjøre på tur. Så begynte jeg å fortelle om en smerte i skuldra mi som jeg hadde hatt et par dager, den var så vond og det var forferdelig vondt å trykke på området.  Jeg beskrev smerten  i detalj for veninna mi. Plutselig satte hun i å gapskratte, og jeg skjønte ingen ting. Det var jo ingen ting å le av syntes jeg. Kommentaren jeg fikk var : Det er jo min smerte du beskriver!!! Jaja, tenkte jeg. vet at det går an å kjenne andres smerter, så hvorfor ikke? Jeg sa at hvis smerten var helt borte dagen etterpå, så var det hennes smerte jeg hadde kjent - og ja, det stemmer.  Dagen etterpå var smertene sporløst forsvunnet! Takk og lov.

Jeg skrev i går om å være høysensitiv. Jeg har tenkt masse masse på det, og det er biter som faller på plass. Jo mer jeg tenker dess fler forklaringer dukker opp. Mye av det som står beskrevet i boka går rett hjem. Enkelte ting ser jeg at jeg har lært meg til å skjule. I oppveksten kunne jeg være kjempebekymret for bagateller - det er jeg forøvrig fortsatt, og bestandig har jeg skjult det for andre.  Jeg ville ikke noen skulle se at jeg var "svak", at jeg ofte tok meg nær av det som ble sagt til meg.

 En av de  virkelige store episodene var da jeg hadde vært og fått meg ny innfatning til brillene mine (ca. 15 år siden)  Jeg var litt forut for moten, og hadde fått satt inn glass i ei innfatning som mamma hadde brukt på 70-tallet, og gjett om jeg var fornøyd! Jeg syntes de var driiiitkule!  Så sa ei veninne til meg: "du skal vel ikke bruke de der?!?" og siden hadde jeg ikke brillene på meg offentlig. Hadde det samme skjedd i dag ville jeg ikke brydd meg så mye, men sannsynligvis  hadde jeg nok tenkt meg om en gang eller 3.

 En annen episode som skjedde for ca 13 år siden var og helt forferdelig. Jeg var på jobb, en av de andre ansatte kom til meg og kjefta meg huden full for noe jeg over hodet ikke hadde noe med, og han visste det han og. Det resulterte faktisk i at jeg dagen etterpå var hos legen og fikk meg sykemelding, for jeg greide rett og slett ikke takle den kjefta, for jeg følte der og da at det var ene og alene min skyld. Jeg gikk til sjefen og fortalte om episoden, og følte at jeg ikke ble trodd. Den andre ansatte kom og ba om unnskyldning for det som ble sagt. Men det tok mange mange måneder før jeg greide å prate normalt med vedkommede, det satt så veldig igjen i meg. 

For 5 år siden ble jeg sykemeldt. Det er vel noe av det beste som kunne skjedd meg. Veien derfra og her jeg er i dag har vært lang, litt tøff innimellom, men veldig lærrik.  Jeg innså at jobben som jeg elsket var ikke bra hverken for kropp eller psyke. Et stort nederlag, men da erkjennelsen kom var det godt.  Kansje visste jeg det innerst inne.  

I løpet av de årene hvor jeg var på det verste med min FM har jeg og brukt det til å bli sterkere psykisk. Noen har sagt til meg at jeg er blitt tryggere på meg selv - og det merker jeg faktisk selv og. Det koster meg ikke en kalori å blottstille meg helt - hva har jeg igjen for å tie stille?  Det koster meg heller ikke en kalori å fortelle min mening, hva har jeg igjen for å ikke si fra? Jeg har oppdaget at jeg bryr meg mindre om hvem som liker meg, og hvem som ikke liker meg. Jeg lever mitt liv, og har veldig bra med meg selv.  

Føler du at det jeg skriver blir oppstykket, så kansje det. Jeg har så mye nå som jeg føler er på tide å få skrevet ned. 

Sammen med meg i denne jungelen av tanker som ikke er i system har jeg Vindy. Snart er det 5 år siden hun kom til stallen og jeg forelsket meg hodestups. Det ligger nok mange tårer i den manen der når jeg har vært bunnløst fortvilet. Bli voksen, selg hesten, og slutt å lek sa mammaen min til meg mange ganger de første tre årene jeg hadde Vindy.

Mamma fortalte en dag at hun hadde hatt en drøm. Hun hadde drømt at det kom en hest til henne og selv var hun så forferdelig trist. Hesten kom med styrke.  Etter den gangen har hun aldri sagt noe om at jeg måtte selge hesten.  I fjor da jeg flytta fra han jeg hadde vært gift med så jeg at økonomien min var litt for dårlig til å ha hest. Jeg var atter en gang bunnløst fortvilet, og vurderte å sette hesten bort på for. Jeg har to stk som er veldig interessert i å kjøpe Vindy, men det kommer aldri til å skje.  Mamma sa til meg at det skulle sikkert bli ei råd med hesten sånn at jeg slapp å skille meg med Vindy. 

Sårbarheten er min styrke

Jeg har begynt på ei bok som heter særlig sensitiv, la sårbarheten bli din styrke.  Den er om mennesker som er høysensitiv. du kan godt lese en artikkel om boka her http://www.aftenposten.no/viten/Sarlig-sensitiv-7198643.html#.UcXpavkya9F om du vil.

For min egen del så handler det om at jeg blir veldig snart sliten av nye "ting" i tilværelsen. Det å gå på et kurs, gå på cafè, eller en så enkel ting som å gå på butikken. Er det FM eller er det den høysensitive biten?

I boka har jeg lest om episoder som jeg selv har opplevd. Bare en sånn ting som da jeg gikk på barneskolen og ungdomskolen.  Jeg følte meg på en helt annen planet nesten, jeg var med i timene, deltok til tider aktivt, men kunne bli stille i perioder og. I løpet av de to siste årene på ungdomskolen var det en lærer som fanget opp at det var et eller annet som ikke stemte. Jeg beroliget vedkommede med at det ikke var noe "galt" på hjemmebane ( det var ikke helt sant, og jeg ble nok gjennomskuet) . I alle fall så står det og om i boka at enkelte høysensitive kan ha problemer med å føle ekte glede. Hjelpe meg som jeg slet med  det de årene der. Jeg tror nok det var en av de desidert værste tingene for meg å oppleve. Jeg vet ikke hvor mye jeg skal utdype det, det blir for komplisert for meg nå :) Der er og mange episoder fra barndommen som dukket opp i hukommelsen min. Interessant.  Resten av boka blir spennende å lese.

En annen ting jeg har tenkt på i det siste. Jeg har vel ikke skrevet så mye av det "alternative" rundt meg. Det er noe som er i stor endring. Enkelte evner jeg vet jeg har er i full utvikling. Det er godt å kjenne på.

Jeg har mange ganger opplevd fysisk at noen tenker på meg. Hvis noen tenker hardt på meg, så kan jeg f.eks føle at det er ved siden min, holder rundt meg, eller at jeg bare kjenner "en god følelse". Noen ganger vet jeg hvem, noen ganger ikke. Jeg har enkelte jeg prater med om slike ting, de står meg veldig nær, og etter klokka kan vi i felleskap finne ut at det var de som var "på besøk".

Love &  Peace

Tanker om fibromyalgi.

I
nteressant: I april skriver nrk at en svensk studie viser at de kan ha løst gåten med fibromyalgi: http://www.nrk.no/helse-forbruk-og-livsstil/1.10997925 Det høres jo vel og bra ut, men samme forskninga har de gjort i usa for en del år siden (finner ikke linken i farta) . Noen mener at en del av svaret ligger i tarmfloraen: http://www.forskning.no/artikler/2011/november/305901 denne artikkelen er litt eldre. og så er det IBS og FM/ME http://www.forskning.no/artikler/2011/november/305901 de går og hand i hand. 

For sikkerhets skyld så fins det og leger som sitter der og sier at årsaken til smertene er psykisk - angst og depresjon, psykologen sier at smertene er årsaken til angst og depresjon. Der sitter de altså å slår hverandre i hodet med hver sin hammer.

Nå er ikke jeg noen rakettforsker, men jeg har erfart at med inntak av ren mat grønnsaker/fisk, mindre kjøtt (spesielt svinekjøtt) og frukt (!), mindre melkeprodukter og produkter av hvetemel samt ekstra tilskudd av mineraler og vitaminer har vært heldig for min del. Det som er enda mer merkelig er at når jeg spiser minimalt med mat (!!!) så er energinivået høyere enn når jeg spiser normalt/sunt. -Bivirkningen av lite mat/høyt energinivå plager meg ikke akkurat, men om jeg fortsetter slik, vil det en dag si stopp når reservene er borte. Jeg sørger selvfølgelig å ha et høvelig jevnt blodsukker i løpet av dagen.

En annen ting er at jeg reagerer på en rekke matvarer, og når jeg har fått allergitester så tåler jeg absolutt alt det som jeg får ubehag av. Hipp hurra. Er det rart man til tider er forvirret?

Fisketur med et trivelig innslag

Sist i april var jeg en tur i fjæra for å hente meg middag. Jeg fikk en liten torsk, hev den på land og fiska etter en til. Da nummer 2 kom på land skulle jeg sløye begge, la fra meg stanga for å ta den andre fisken men DEN VAR BORTE!!!  

Jeg gløtta og leita, men ingen fisk. Den kunne bare liksom ikke bli borte i løse luften. Jeg sto så helt stille og lytta om den kansje sprella litt enda. Jeg væra en lyd og der så jeg sporen på torsken! to meter fra der jeg hadde landa den - og i tillegg var det oppoverbakke.  Jeg grep tak i sporen, men den hang fast - i en mink! 

Jaja, jeg berga fisken, men delte sloget med karen siden den var så sulten .  En virkelig naturopplevelse den dagen :)

En skikkelig FM-dag

Jeg har i løpet av noen år hatt en form som er svakt stigende, men desverre har vekta steget og selv om jeg har spist forsiktig og vært i jevn aktivitet. Nå har jeg tatt en beslutning om å bruke sykkelen mer. Jeg bor ca 5 km fra sentrum/ de jeg bruker å besøke, og det er lett å sykle dit. Først i mai starta jeg å pusse på sykkelen min, smøre vaiere, justere gir og bremser, se over dekkene - begge dekkene og slangene måtte byttes, som sagt så gjort. På første turen på vei hjem (heldigvis i den bratte bakken rett før jeg er hjemme) small dekket. Det sa pffft, og så var dekket flatt. Ei 4 cm lang revne i det splitter nye dekket, og 1 cm lang revne i slangen.

Av med dekket, og rett på biltema (!) og reklamere. Så var det på med dekket igjen og pumpe opp. Jeg er blitt en kløpper til å bytte dekk! :D

På tur opp den lange bakken hjemmefra merka jeg at lufta forsvant ut av dekket, så jeg tighta til ventilen så godt det lot seg gjøre. lufta holdt seg i dekket opp bakken og litt til, så jeg fant ut at jeg VILLE sykle...Pumpa opp en gang til, og så susa jeg avgårde. 4 km gikk i en fei selv om at lufta minka. . På vei hjem mange timer senere var dekket helt forferdelig jeg måtte stoppe 5 ganger og pumpe med ei bittelita pumpe.

Vel hjemme kjente jeg at armen var litt lemster, men ikke vond. I natt har jeg våknet flere ganger og ikke skjønt hva som har vært galt med arma, men sovna igjen. I dag da jeg sto opp virka arma ikke i det hele tatt, fra skuldra til handleddet er det full fyr og tannverk. Hurra for sykkelen! I tillegg måtte jeg i stallen i dag og sette ut hestene (5 stk) og to av dem med dekken som skulle slenges over hesteryggen (JIPPI!!!) Hestene er vel blitt vant med min varierende form, så da jeg ikke greide å gjøre alt "som normalt" så tok de det med stor ro heldigvis. Så her sitter jeg og lurer på hva jeg skal gjøre i dag.. Har en million ting som skulle vært gjort, bl.a ta av dekket og slangen på sykkelen (!!!) men det får vente. Jeg greier ikke noe sykkeltur i dag.

Men alt i alt så er det godt vær, jeg har fyra i ovnen og snart er det litt kaffe på gang. Dagen er ikke så ille likavel, egentlig. Og siden 50% av armene virker, så får jeg gjort 50% av gjøremålene mine i dag :D 

Vondt i magen..

Jeg har vondt i magen min! Uansett hva jeg spiser nå så er det vondt vondt vondt.  Og det verste av alt er at jeg egentlig vet hva det er.

For ganske mange år siden, nærmere bestemt 11, så fikk jeg så vondt i magen. Jeg lå bretta dobbel og jamret meg. Det var til og med så vondt at jeg kasta opp av smertene. siden det ikke gikk over i løpet av noen dager ringte jeg legen og fikk time. Han sa at ut fra smertene jeg beskrev hørtes det ut som gallestein.  Jeg fikk henvisning til sykehuset og kom etter en mnd inn til undersøkelse. Da var forresten smertene forlengst forsvunnet.

 En potte sur lege kom inn, og jeg ble beordra opp på en benk, legen la sånn gele på magen min, og så ble det ultralyd på galleblæra.  Det jeg husker aller best var da han sa at "her er ingen ting" og så så han på meg og spurte, er du helt sikker på at du har hatt så vondt som du sier?  Han kunne like godt satt et stort stempel i panna mi og skrive HYPOKONDER med store bokstaver.  Det er noe av det værste jeg har opplevd av en lege (bortsett fra den gangen jeg skulle opereres i et kne, hadde fått ryggmargsbedøvelse og  var klar, og legen ikke dukka opp) ..   Jeg dro hjem og visste ikke hva jeg skulle tro om de smertene jeg hadde hatt. De var i hvertfall ikke innbilte! Flere ganger i årene som kom fikk jeg meg slike runder med mageverk, og jeg forbanna magen og legene opp og i mente, og bestemte meg for at når det var på det værste og smertetoppen ikke vara mer enn  en dag, så skulle jeg greie meg fint uten kontroller og flere hypokonderstempler i panna. 

For 5-6  år siden da jeg fikk meg en slik runde oppdaget jeg at hvis jeg tok en paracet så roet smertene seg littegranne. Jeg slapp unna rundene med oppkast i hvertfall .  Jeg kunne og merke en slags forvarsel på smertene. Hvis jeg raper mye uten å ha spist/ drukket, etter jeg har spist mye fet mat, og spesielt mye stekt mat (med fett i) eller potetgull - da kom det. 

En gang jeg hadde slik vondt i magen hadde jeg ikke noe smertestillende i hus, og i ren desperasjon tok jeg en voltaren fra arvingen, og smertene roet seg, og ga seg i løpet av et døgn med 3 voltaren ! O LYKKE!! 

 Nå har jeg vært på speidertur i helga, det ble mye snop, litt potetgull..  Den som kjente murringa i magen i går, det var meg :(  Så nå har jeg hatt i meg voltaren og frukt.  Når jeg har disse smertene er det vondt uansett hva jeg spiser, til og med et glass vann gjør vondt når jeg svelger, og det beste er bare og ligge og sove til det går over. KRoppen min blir så uendelig sliten av dette, det er nok sikkert fordi jeg spiser lite noen dager.  

Hm.. jeg har jo helt glemt å fortelle hva jeg tror det er som feiler. Ikke er jeg hverked doktor eller neo annet innen helsevesenet, men etter å ha snakket med flere venner som har det samme som meg har jeg konkludert med at det kan være betennelse i galleblæra, og da stemmer det med smertene og at det blir bedre når jeg spiser voltaren :D Takk og lov! KAnsje skal jeg betro meg til fastlegen igjen og høre hva han sier om teoriene mine. Med litt flaks så tror han på meg! 

Siden jeg har hatt så vondt i dag, og ikke kan spise så mye, laget jeg smoothie.Oppskriften min er 

6-7 jordbær

1 kiwi

1/2 Eple 

1/2 Pære

1 liten appelsin

1 liten banan

en neve frosne blåbær.

Alt ble kjørt med stavmikseren foruten blåbæra, den ble brukt til isbiter :) 

5452

Handarbeid før jul

Før jul lå jeg ikke akkurat på latsiden...  Jeg strikket disse:  

Disse:

 Og disse:

Samt et par til som jeg tror jeg glemte å fotografere, de var hvit med turkis kant og snøre. De tre nisseparene  var i størrelse 1, 2 og 3 år, og de falt veldig i smak hos de ungene som fikk de til jul.

Jeg har vel ikke fortalt om betennelsen min? Har jeg det ,så kommer det i alle fall en liten repetisjon her: Våren 2010 fikk jeg en betennelse i handleddet som var så vond at jeg hadde problemer med å skjære brød, åpne kaffekanna, måkke til hesten mm.  Jeg greide heller ikke å strikke.  Høsten 2010 var jeg blitt bedre, strikket et par votter, noen lester og luer før betennelsen kom tilbake igjen. Siden har jeg omtrent ikke strikket i det hele tatt. Så derfor prøvde jeg litt forsiktig her nå. Desverre kom betennelsen sigende igjen, så strikkinga er lagt på hylla midlertidig. Det som er bra er at jeg kan hekle uten å få vondt.

Så ble det tre par votter. Det største paret er gitt bort, det minste paret har jeg enda liggende igjen.

 I tillegg til disse to parene med rosa votter laget jeg to par i sjøgrønn og turkis, de er git bort før jeg fikk fotografert de. Kansje jeg får meg bilder senere :) 

Som jeg har nevnt før, så passet jeg en elskelig skapning ved navn Bono. Han la sin elsk på tre matter jeg har som mamma har laget, - to av dem skimter du i bildene her. Mens jeg laga matta måtte jeg ha den på gulvet og se om økinga ble rett etter som jeg ikke har laget slike matter før. Her la jeg matta på gulvet før jeg gikk på do, og på returen så matta slik ut: 

Hysj, æ søv ser du vel! 

MÅÅÅÅÅ jeg flytte meg? Den er så god å ligge på! 

Vel ferdig ble den tatt i bruk med en gang:

 Det blikket over kanten der er ubetalelig! 

 Han koser seg godt :)

Det tok meg tre dager (+ siste halve omgangen den 4. dagen på morgenen) å få denne ferdig. Det gikk med ca 2 poser restegarn, og enda litt til.  Jeg var til og med så ivrig med å få den ferdig at da jeg skulle gjøre ferdig vottene under så hadde jeg brukt opp et av nøstene som jeg trengte :D 

Etter at matta ble ferdig hadde jeg vondt i  armene. Skikkelige heftige fibrosmerter! Jeg måtte ta det med ro noen dager så det roet seg. Det er ikke rart det ble vondt, matta er heklet i 3 og 4dobbelt garn, krok nr 6 eller 7 (husker ikke), og med så tykt garn måtte jeg holde kroken som en strikkepinne, og da det ble litt størrelse på matta ble den skikkelig tung å arbeide med. 

-----------:::::------------

Disse vottene med JB på ble ikke ferdig til jul. Han som skulle få de fikk i stedet en tom dorull med et gavekort på lilla votter. Siden de ble gjort ferdig på nyttårsaften på besøk hos vedkommede så fikk han bestemme dekoren selv. Bokstavene står for Justin Bieber, hans store idol

5125

Dagen min i bilder

 Starta dagen i dag med å forsove meg - det vil si at arvingen på 15 år var stått opp, skulle ha muntligprøve, og kom og vekte meg ca 5 minutter før jeg skulle kjøre han. Han kom seg på skolen i rett tid, hadde muntligprøve i matte, og som den stolte mamma jeg er må jeg skryte av at han fikk 6 - det var mer som forventet, jeg har vært mer eller mindre publikum og veileder til framlegget hans sikkert 10 ganger de siste to døgnene - og framlegget skulle vare i max 15 minutter, så han forkortet og forkortet. På prøven la han fram alt på 14 minutter :)

På vei ned mot huset der jeg bor ca kl 09.45 i dag så det slik ut.
 (Tatt med mobilen min)

 Etter prøven til arvingen plukka jeg han opp, og vi suste til Bodø. På Fauske ser vi snart sola:
(Tatt med mobilen)

På Kistrand måtte jeg stoppe og fotografere mer. Speilrefleksen lå selvfølgelig hjemme, men tross alt ble det ikke SÅ ikke med mobilen: 

Fotografert mot glasshuset, fine farger, men desverre litt uklart bilde (mobil)

Jeg var en liten tur innom Glitter, og der fant jeg meg et tøft smykke og ei klokke. Klokka synes jeg er SINNSYKT bra, den er virkelig min stil. Resten av bildene under her er tatt med kameraet :)

Vel hjemme måtte jeg leke litt med kameraet, her er et av resultatene. Disse står på stuebordet mitt. Engelen synes jeg er så fin at jeg ikke ville pakke den bort med julepynten.

Etter å ha shoppa slalomski til meg, skalomsko til arvingen (det ble totalt en skipakke;), to par skistaver, spist bakt potet så dro jeg hejm. Hjelpes. Fibroen slo til for fullt. Det var det som skulle til for å la meg gå totalt ned for telling. Jeg kapitulerte helt på sofaen. Heldigvis sovna jeg ikke, så jeg kom meg i stallen for å ta vare på hesten min. I samme farta hjalp jeg til med å ta inn hestene, her er Noda, den eneste hesten som viste seg å være litt fotogen i matfatet ;)

Buska utenfor stallen i vinterklær: 

 Disse fikk jeg gjort ferdig av noe restegarn, laga hanekam på den ene, hekla tunge og sydd på øyne. I skrivende stund er de i vaskemaskinen på 60 grader :D -


Takk for i dag, og god natt ZZZZZzzzzz.....

 ;)5097