Rikdom

Hva er rikdom?
Er det mange fine ting?
Penger i banken?
Ferieturer?

Nå har jeg lite penger i banken, jeg vet ikke om jeg greier meg økonomisk neste måned, eller om jeg må be om hjelp, men det jeg vet er at jeg er rik. SØKKRIK!

Vi lever i en materialistisk verden, vi glemmer å  verdsette øyeblikket.

Jeg har en kropp som gjør at jeg føler at jeg lever, men den virker, og den blir bedre for hver dag.

Jeg har verdens mest elskelige sønn, hest og hund.

Jeg synes jeg er rik. Noe jeg har lært meg de siste årene er å nyte øyeblikket. Øyeblikket kan være middag med sønnen min, et hundehode på låret som ser på meg og vil ha kos, eller hunden som kommer krypende opp i senga om natta og bare vil ligge inntil ryggen min og kose, hesten som humrer til meg når jeg kommer i gjerdet til henne, en fisketur i fjæra eller en sopp og bærtur i skogen.
Eller som dette: å oppleve ugla som satt på ledningen og titta på meg og Ayla og prata med oss mens vi gjorde oss klar til å gå en mørketur i skogen i håp om å treffe på nordlyset.




Rikdom er øyeblikket når  himmelen blir som et gigantisk kinolerret, nordlyset eksploderer over meg, og kameraet er klart til å fange øyeblikket.

Rikdom er å møte en liten skapning i veikanten som sitter der og venter mens jeg henter kameraet inne, og venter tålmodig på at jeg kommer tilbake for å ta et bilde.  

Rikdom kan og være lykken over å være sammen med noen som deler min interesse for å skape, dele gleden, dele kreativiteten.

   Rikdom er å ha tid til å nyte øyeblikket.

De som kjenner meg godt vet at jeg er ikke spesielt opptatt av fasader. Jeg har levd bak en fin fasade i alt for mange år, det var slitsomt. Jeg skal være den første til å si at det å starte et nytt liv ikke var enkelt, men du verden så godt det var da jeg kunne la fasaden dra dra til helv....

Jeg kjenner innimellom desperasjon og fortvilelse tar meg, men hva er det verste som kan skje?
-Man greier seg alltids.

Om det skulle reke en leser innom bloggen min, så har jeg noen spørsmål du kan stille deg selv:

-Hva er rikdom i ditt liv?
-Greier du å se det store i det små?

7109

Om livet og sånn... igjen..

Jeg har de siste månedene tenkt ganske mye på mennesker jeg har møtt gjennom livet, hvilke mennesker jeg føler jeg alltid har kjent selv etter et møte på bare 5 minutter. Tone er en av de, du kan "møte" henne her: http://tonehenriette.blogg.no/ . Det er vanskelig å beskrive hvordan det er å ha slike venner, slike man ikke treffer så ofte, men når man møtes en skjelden gang så er det den gode kontakten, og den gode samtalen som man får alt for skjeldent.  Jeg har noen få venner som er slik, og jeg setter utrolig stor pris på dem.  

--------

Et menneske har jeg kjent siden jeg gikk i barnehagen, veiene våre har krysset noen ganger men ujevne mellomrom.. Nå er det snart et år siden sist vi hadde den gode samtalen, og det ser ikke ut for at vi kommer til å møtes med det første, våre veier driver fra hverandre, jeg savner samtalene. Uendelig. .  

--------

Et annet menneske ble jeg kjent med for 4-5 år siden, jeg husker ikke helt. Det var ikke mange samtaler, men de var gode. Vedkommede greide allerede da å bli noen jeg tenkte på ofte. H*n var et menneske som fortalte meg mer om meg selv enn jeg egentlig ville vite (!), og jeg er på et vis litt redd for å ha kontakt med vedkommede fordi jeg føler meg så naken.  Totalt blottstilt. Da er det bedre å trekke seg stille og rolig unna.

---------

Verd å høre på.

----------

Og så mannfolk, da. .  Hjelpes, det er ikke min sterke side. Jeg har vært og rota meg borti litt av hvert, og for å si det sånn så er det ikke tilbudene det skal stå på! De aller fleste har fått et pent og hyggelig avslag, og de to gangene jeg har drista meg til å vurdere å satse, så har det gått i dass etter ei kort stund pga småløgner og unnvikende svar på direkte spørsmål..  Det gjør meg dårlig. Den aller beste var han jeg bare dro på tur sammen med, en kjempevenn, hvor ingen lovet noe som helst, og vi sov i hver vår sovepose..  Ja, det går faktisk an, og savnet er stort.  

  Satse... det er et vidt begrep.  Jeg har nok ikke mye tro på menn generelt, så jeg har strengt tatt ikke satset, siden jeg ikke ser for meg at jeg vil bo sammen med noen de nærmeste 10 årene.  Spørsmålet om jeg virkelig vil bo alene har jeg fått mer enn en gang, og jeg må være så ærlig å si at hvis den rette dukker opp så er jeg absolutt i stand til å bo sammen med noen.. 

Men... der er alltid et men.. Etter å ha levd i  snart 40 år, har jeg fått med meg en del erfaring - liker jeg å tro i alle fall.  Jeg har fått spørsmålet: "trenger du egentlig en mann?" siden jeg faktisk er i stand til å skru litt på bilen i forbannelse, og jeg kan bruke motorsaga om det trengs. Jeg har både skrumaskin og skiftnøkkelsett..  Trenger.  Ja det gjør jeg.  

For min del handler det om å overgi seg, slippe kontrollen, tørre å vise mitt sanne sårbare jeg. 

Etter å ha blitt sviktet er det vanskelig å vise meg svak.. sårbar... liten... krype sammen under dyna og forsvinne litt fra verden..hvor det jeg egentlig trenger er noen som holder rundt meg og forteller meg at dette greier du, og jeg skal støtte deg.  Når skjedde det sist? Aldri.  Man lærer av erfaring..

Jeg tror ikke jeg tør slippe kontrollen.  

Jeg har venner som jeg vet støtter meg i alt, men det er faktisk ikke nok.  

Jeg trenger noen som faktisk vil være med meg på mine aktiviteter en skjelden gang, ta i noen tunge løft i stallen av og til, noen som haler meg ut på tur når kroppen er gått til storstreik, for det er da jeg virkelig trenger det. Jeg trenger noen som vil være med på fisketur, som blir like lykkelig som meg over de tre markjordbærene som dukket opp på stien, eller som syns det er like stor stas å finne tupperware i skauen med hjelp av gps (geocaching for uinnvidde).  Jeg trenger noen som faktisk skjønner at hesten og hunden min er like viktig for meg som sønnen min.   Unger er det viktigste man har, både to og firbeinte, og de kommer i første rekke uansett hvem som har laget/skaffet dem, og så trenger jeg noen som får meg til å le litt.

For tiden har jeg i overkant mye å tenke på, Jeg går i en orkan av tanker som nesten overdøver menneskene jeg prater med om dagen, de er som en fjern hvisking jeg knapt nok hører. Jeg går rundt i ei lita boble. Det eneste jeg har lyst å gjøre er å male, men rastløsheta er for stor akkurat nå.  Det er bare å hive på seg skoene å komme seg ut og gå tur. Da har jeg fred ei lita stund i alle fall. Å bli fysisk sliten er godt.  

Takk og lov at jeg har Ayla om dagene. Hun er en uvurdelig støtte. Finner på sprell og galskap så jeg må le litt, det går ikke å bli sint på et så søtt lite elskelig vesen. 

Noen kvelder etter jeg har slukket lyset og ferdig med tannpuss har Ayla funnet ut at hun vil ligge litt  sammen med meg i senga. Hun ligger og venter.  Da skal hun ligge helt inntil meg på armen min, og jeg må kose henne på magen. Hodeputa mi har hun også tatt. 10-15 minutter med slik kos gjør savnet av nærhet litt mindre. Ayla liker ikke å sove i senga når jeg er der, da ligger hun på gulvet og snorker. Eller i buret sitt i stua hvis hun får beskjed om det. 

Det vil nok ta ei ukes tid før jeg er på nett igjen etter denne "orkanen" min. Jeg ser utfordringene mine, og det er mye mer enn det som er skrevet her som skal bearbeides, og som den superwoman jeg er så greier jeg det denne gangen og uten hjelp. 

Gjør som jeg: 

Be Magnificent

;) 

Takk for at du leste.

Hund hund hund og hund

Det er mye arbeid, men det er virkelig verd det. Opp og ut en tur i løpet av natta er helt normalt.
Når jeg er på jobb er Ayla hos "onkel" Aiko, han er stor og snill, og veldig glad i å leke.
Vi har vært på mange turer, og koset oss.

Årets første Vårtegn

På besøk hos Moya, hun ser veeeldig skummel ut, men er kjempe snill :)

Ayla og Moya lekte sikkert en time sammen

Som seg hør og bør var jeg ute med kamera da det var solformørkelse. Jeg var litt spent på dette, for det gikk temmelig fort for seg, og jeg var vel egentlig ikke helt forberedt på det, Nå har jeg og funnet ut at stativet ikke holder mål til det her objektivet, det er alt for ustabilt, Heldigvis greide jeg å ro det sånn høvelig i land likavel :) 

Bildet er tatt med solfilteret på. Ble ganske fornøyd selv om kvaliteten på bildet her er lik null.

Surrehuet meg i sitt ess. ..  Solformørkelsen kosta meg kaffekruset mitt.  Jeg løp inn og ut som en tulling, med en valp som har satt det som sitt mål i livet å gå mellom beina mine til en hver tid, så kaffekoppen ble plassert på biltaket (say no more.. ) 

Selvfølgelig husket ikke jeg på det da jeg var nødt å stresse til jobb etterpå. Hurra - eller noe sånt. Nå må jeg finne meg nytt hestekrus - for kaffen smaker ikke det samme uten.

MMMMMMmmmm

Kos

Ayla og "onkel" Aiko. Vi har fått mange spørsmål om han er faren, men det er egentlig fysisk umulig , han mangler sine edlere deler :D 

 Koser seg 

Ayla er nå nærmere 12 kg, og litt for stor til å bli løfta og bært på. Jeg merker det på knærne mine som er litt vonde, de ble mye vondere da Ayla var bittelita og jeg måtte sette meg på huk hele tiden, nå slipper jeg det, og det føles mye bedre, 

Neste  prosjekt innen trening blir å lære Ayla at hun IKKE er like stor som hestene, og at for en sånn liten hundeskrott så kan hestene være farlige både foran og bak.  Er hun løs ved stallen kan hun finne på å løpe rett inn igjerdene og fyre opp hestene så de raser rundt,

Hest, ja... Den der hesten min har sine egne meninger. Hun har hatt litt lite ryggmuskler, så jeg har ikke ridd selv siden lenge før jul, jeg har bare kjørt, og så er det små lette jenter som har ridd, og da kun uten sal. De siste 3-4 gangene har jeg fått tilbakemelding på at Vindy har vært vanskelig og prøvet å hive av rytteren, og i går lyktes hun. Heldigvis var det ei veldig flink ei ved stallen som red hesten litt "på plass" etterpå, og Vindy gikk som ei klokke. Jeg kan nok tenke meg at grunnen til dette er rett og slett mangel på erfaren rytter, så da har Vindy oppdaget at hun kan gjøre litt som hun selv vil, og utnytter det litt mer for hver gang, til hun som nå er blitt "umulig".  Så i dag skal ho mor sjøl til pers.  Jeg må sjekke om teorien min holder mål, eller om det bare er en dårlig idè fra min side. 

Så enten går det bra, eller så går det over :D 

Ræksjuka, og dagen der alt går på tverke.

For en dag!
Eller egentlig startet det torsdag (mandag i dag) da jeg var med ei veninne på sykehuset til kontroll. Jeg var barnevakt til den kjempeflotte jenta hennesvpå 15 mnd. Hun var ikke 100% i form for hun hadde hatt spysjuka dagen før.

Byturen gikk fort og greit, og vi kom oss hjem. På kvelden var jeg i stallen og alt var vel der og. Mamman til jentungen kom ikke, pga hun hadde fått sin runde spysjuka. Jeg var glad jeg slapp - tenkte jeg.

Fredag var alt som normalt, var i stallen på kvelden. Jeg var i dårlig form med litt vondt pga fibroen, så kjæresten til sønnen min red mens jeg gikk ved siden av. Vi var vel ute i 45 min. Det var godt.

Jenta valgte å overnatte hos far til arvingen mens jeg dro hjem til meg. Godt var det at hun var der, for utover kvelden fikk jeg vondt i magen. Først trodde jeg det var pga lite mat i løpet av dagen så jeg spiste litt riskaker med smør (!) , en appelsin og fiksa meg et glass hvitvin..  Hallveis nedi hvitvinsglasset greide jeg ikke  mer, jeg la meg for å sove - på sofaen.  Etter litt snurring rundt sovnet jeg - og voknet en time senere. Jeg hadde mange dater med doskåla i løpet av natta. Huff for en opplevelse.  Utover lørdagen ble kvalmen bedre, men jeg hadde så vondt i hoftene av å ligge på sofaen, og bare det å gå seg en tur på do føltes som et helt maratonløp!  Jeg skjønte vel at jeg hadde litt feber siden det bare var 18 grader i stua, og frysepinnen meg syntes det var behagelig. Hjelpes!

På kveldinga fant jeg termometeret og det viste ikke mindre enn 39 grader- målt i munnen, og min normaltemperatur er på 36,5.

Kansje verken i kroppen ikke var fibroen likevel? En ibux ble konsumert før jeg tok kveld. Også denne natta på sofaen. Jeg har det litt merkelig med det at jeg ikke får sove i senga når jeg er sjuk. Utover natta letta det meste, men på morgenen søndag hadde jeg så forferdelig vondt i nakken, og armene dovnet bort. Det er ca akutt krise, det er jo armene mine jeg skal jobbe med! Søndagen kom og gikk, og det ble kveld. Varm dusj og varmeflaske med massasjekrage etterpå hjalp ikke. En paracet for ned i det store sluket før jeg fant senga. .. FOR ei helg - og så jeg som har morgenforing i  stallen mandags morgen. HURRA! eller ikke.

Dagen i dag: Jeg sto frivillig opp litt etter 7 og var sulten! Mekket meg et par knekkebrød som jeg skulle spise i bilen på tur til stallen. Huska faktisk på å ta med noe greier jeg hadde gitt bort via facebook. En mann skulle plukke det opp på Fauske mellom 9 og 10. Hoppet i bilen og var på tur opp "innkjørselen" (som er 400 meter), bare 10 min etter huseieren var  dratt (altså - da er jeg garantert å komme meg opp til veien).  Etter ca 100 meter ante jeg uråd, ga gass og tenkte at enten går det bra eller så går det til helvete... Det gjorde forsåvidt ingen av delene, for da snøen stoppet meg satt jeg hverken fast eller var ramla i grøfta så jeg rygga pent hjem igjen. Ja jeg er god på å rygge. Bedre enn mange andre kvinnfolk, heldigvis.

Tilbake i bilen foran døra begynte jeg å organisere andre til å sette ut hestene, men det var ikke enkelt: Ei var på jobb 15 mil herfra, ei hadde sovet dårlig om natta - og sov,  og lagt begge mobilene side fra seg annen plass i huset, ei hadde ryggvondt og var ikke stått opp og den siste har en unge på 15 mnd. Alternativet var da at hun hentet meg og svinget meg hjem igjen etterpå.

Under all denne organiseringa kom huseiren ut og lurte på om jeg hadde prøvd meg opp bakken. Ja svara jeg, og da lo han godt.  Han fresa veien så jeg kunne komme meg i stallen. De er flinke å frese, eller be meg om å flytte bilen ca 200 meter til jeg er forbi de kritiske punkt. Så skulle man vel trodd at alt var såre vel?

DEN GANG EI!

Jeg satte bilen i 1. og i det jeg tok laus hørte jeg en lyd som lignet på den som kan komme når man tar av håndbrekket, men den var litt anderledes. Bakken er bratt så jeg kjørte et stykke i 1.giret, og da jeg skulle sette den i 2. skjedde det .... - ingen ting. HURRA atter en gang. Leiligheta mi er ca 3,5 km fra butikken, 6 km fra stallen, og uten bil kommer jeg til å bli i velding god form, for å si det sånn..

Vel oppe på veien fant jeg ut at 3. og 5. gir virka, men ikke 2. og 4. et par km senere fikk jeg den i 2. , så noe hadde rettet seg. Hestene kom ut nesten en time senere enn planlagt, mannen som skulle komme innom skulle gi beskjed da han var ca 30 min unna fauske, 10.30 hadde jeg fortsatt ikke hørt noe. Nettavisen hadde skrevet noe om dødsulykke lengre sør, kansje var det derfor han var forsinket.. Litt før 11 kom meldinga, og han fikk det han skulle ha - og betalte meg 200 kr for noe jeg ikke ville ha betalt for!

Etter stallen var jeg innom dama som kunne hente og kjøre meg til stallen. Hun var glad for at jeg kom meg dit selv, for hun var blitt påkjørt med bilen. Heldigvis ingen stor skade på bilen og hun og jenta på 15 mnd var uskadd. Det var en bil som brøt vikeplikten. De kjørte heldigvis sakte begge 2.

Mannen hennes tok seg en tur i min bil og fant ut at det bare var overføringa mellom girene som var fullpakka av snø! TAKK OG LOV! Så nå står bilen utenfor her til tining, og jeg skal ikke få panikk om det skjer en gang til.

Egentlig burde jeg forberedet meg til speideren i dag, men jeg har gitt beskjed om at jeg ikke kommer, for jeg er fortsatt forferdelig kvalm. I morgen kan det hende at jeg får overnattingsgjester, så jeg må kansje danse meg en rundt med støvsugeren rundt her.

...og vi var alle enige om at det hadde vært en fin dag .... eller noe sånt.

6491

Litt om livet og sånn...

Bilde tatt på Straumklompen i sommer. Rype med unger. 

Jeg har ei veninne som jeg har kjent i snart 16 år. Jeg har fulgt henne  gjennom ekteskap, skilsmisse, samboerforhold, og nå har hun en kjæreste.  For noen dager siden begynte jeg å tenke på historien vår sammen, og hva forhold gjør med mennesker, både den man er sammen med, og omgangskrets.

Da ungene var små og de var gift var de en helt vanlig familie - sånn som familier er. Begge i jobb, og unga i barnehage.  Ungene ble større og begynte på skolen, og fortsatt var alt normalt. Det hendte ungene var hjemme hos meg ei helg, og jeg storkosa meg med disse to trolla.

Etter noen år ble det skilsmisse, det var nok ikke alt som tålte dagens lys, men jeg beundrer de alle 3 for at de har kommet seg gjennom det uten at det har gått alt for mye ut over ungene. Ungene har nok hatt sine utfordringer underveis, det er jo naturlig.  Veninna mi fikk etter ei stund en samboer, de var noen ganger på besøk hos oss, og jeg var noen ganger på besøk hos dem. Trivelige folk.

For å gjøre en lang historie kort, så var det en del drama, og samboeren til veninna mi flyttet ut - og inn til ny dame.  Alt som var mellom de tre velger jeg å ikke si noe om, det er ikke min historie, men de hadde det turbulent. Både før og etter han var flytta.  Ikke lenge etter hun var blitt alene dro jeg på besøk. Vi prata som veninner gjør.  Jeg ba om unnskyldning for at jeg ikke hadde vært så ofte på besøk der, jeg hadde bare ikke tatt meg tid til det, sa jeg.  Hun kunne fortelle at den stunda de bodde sammen trakk alle seg unna, men etter han var flyttet ut begynte vennene å komme tilbake.  Noen trakk seg unna bevisst, noen sånn som meg hadde gjort det ubevisst.  I ettertid så jeg at mannen tok så stor plass når jeg var på besøk at det var ikke så trivelig å være der som det hadde vært før. Det var jo tross alt veninna mi jeg besøkte, ikke samboeren.

Om du er innom og leser her, kjenner du noen som er i en slik situasjon? Ikke nøl med å si fra til vedkommede.

Jeg har opplevd å bli utsatt for episoder hvor jeg synes jeg er blitt blodig urettferdig behandlet. Hvis noen kan få det bedre med å slenge dritt til meg og velge å høre på rykter så er det greit, men ikke forvent at jeg ikke svarer på dritten eller ber om unnskyldning for noe jeg ikke har noe med.  Eller at jeg "glemmer" slike episoder og plutselig blir "bestevenn" igjen. Sorry, jeg trenger ikke drama i livet mitt, jeg har  nok med meg selv, hesten og guttungen.

Jeg skjønner at mennesker rundt slike situasjoner ikke vet hvordan de skal forholde seg, og at de handler på en slik måte at det gagner dem selv om de vet innerst inne at det ikke var rett. DET tilgir jeg uten å mukke. Det er ikke vanskelig å se den reelle virkeligheten.

Ta vare på de du bryr deg om...

På tur

Det blir en skikkelig datadag på meg i dag.. Orker ikke gjøre så mye mer enn å trykke litt, sove og høre musikk. For tiden er det ei spilleliste med Kent som surrer i bakgrunnen. Herlig musikk. Mye trøkk om man guffer opp litt. 

At jeg ligger strak ut kan jeg vel skylde meg selv, skjønt jeg trodde ikke det skulle få slike konsekvenser. Fredag dro jeg på speiderhytta med en  plan om å bli der hele helga, gå tur, fiske, med eller uten selskap i pissregnet. Fra fredag til lørdag hadde jeg det kjempekoselig. Vi gikk et par km, fisket, løste verdensproblemer og planla mulige små eventyr. Vel tilbake ble det litt god drikke og morsomme historier og flere verdensproblemer.. Ble nok sent før Jon Blund dukka opp. 

Besøket måtte dra, og jeg dro hjem for å ta med meg mer besøk opp.. Hele den sprø storfamilien ble med. 11 stk med stort og smått. Livlig, rett og slett.

----

 Jeg hadde bestemt meg for å ta en tur til Kjøtt Kjersti hellaren i løpet av helga, så jeg pakket fiskeveska, stanga og gikk. og gikk.... og gikk...  Det var litt lengre enn først beregnet. Ikke hadde jeg med meg kartet, for stien var merket hele veien, og det regnet..

Det KUNNE vel regne...  Over plankene på stien i myra sto det et par cm med vann, jeg gikk i gjørme og vann så det surklet rundt meg. Selv med god regnjakke og goretex bukse ble jeg våt. Eneste plassen jeg ikke var våt var på beina. 

Ingen av de andre på hytta ble med, så jeg gikk helt alene. Det er egentlig litt godt å ha bare meg selv og stillheten med på tur. Selvfølgelig er det trivelig med selskap, men desverre er det enkelte som på død og liv må la skravla gå i ett.  Rett før jeg kom fram til målet tok jeg dette bildet av Sætervatnet.

Kjøtt Kjersti Hellaren ser slik ut

Ei elv kommer rett ut av hula i berget. Fasinerende. 

  Tatt inni hula:

I det blitsen på telefonen gikk av så jeg med egne øyne all tåka i hula. Jeg skyndte meg å ta et til bilde, men der er tåka borte. Helt merkelig.

Hentet fra ”På tur i Fauske og Saltdal”:
Kjersti-kjøtt-helleren, eller Kjøtt-Kjersti-helleren som noen sier, ligger på nordvest-siden av Sætervatnet. Hellere, som er en liten grotte, ligger et lite stykke opp i lia. Navnet har den fått
etter et sagn som er blitt fortalt fra generasjon til generasjon.

Slik lyder sagnet: På 1700-tallet bodde det i Halshaugan en same ved navn Aanden Andersen sammen med sin kone Kirsti Povelsdatter. I 1758, i en periode med sult og nød, ble Aanden
drevet til å stjele en hest i Heggmomarka. Han kledde kommager bak fram på hesten for å villede eventuelle forfølgere.

Hesten leide han til Sætervatnent der den ble slaktet. Kjersti gjemte kjøttet i denne grotta, for her var det kjølig, og tjuvegodset var dessuten godt skjult. På denne tida var tyveri av hest en forbrytelse som ble tatt svart alvorlig, og lovens lange arm fant fram til tjuvegodset inne ved Sætervatnet.

Hvordan det så gikk med Aanen og Kjersti fortelles mang en historie om.
Et sagn forteller at da Kjersti en vinterdag noen år senere, var i hola si og skulle hente kjøtt, forlot hun minstebarnet som hun bar med seg i en komse, utenfor holeinngangen.
Da kom en ulv og begynte å rive i komsa, den sklei på snøen nedover lia og tørnet mot et tre. Farten
var så stor at barnet slo seg i hjel. I sin fortvilelse over dette gikk så Kjersti til Djupvatnet og druknet seg.

Hvordan dette nu var eller ikke var, så sies det at du kan møte Kjersti den dag i dag inne i hola. Hennes hode vises tydelig på fjellveggen.

Vel tilbake til hytta var klokka blitt mange, så vi hev oss rundt, gjorde rent og pakket oss hjem. 

Idag da jeg våknet var det med tett nese og vondt i halsen. Jeg tror ikke kroppen min har taklet alt dette regnet. Men det var verd det! Masse utetid, en topptur unnagjort og masse trivelig selskap.

5689

Grip dagen lev NÅ!

Grip dagen lev NÅ!

Slik har jeg valgt å beskrive dette bildet. Jeg synes det er så vakkert. Fikkk hjelp fra et vakkert menneske til å ta dette bildet 1. juli på Mjelle. 

Fiskestanga var med denne turen - den ble ikke brukt. Gode samtaler og trivelig selskap var det som ble prioritert.

Jeg føler meg så priviligert når jeg får ta med meg kamera og ta slike øyeblikksbilder. Denne kvelden var siste muligheten til å fange midnattsola på Mjelle. Dagene etter var det meldt skyer og regn, og den 4. dro jeg bort.


Terje Nilsen sang Mjelle

... :)

Meg på Preikestolen 

5676

Arvingen..

Jeg har verdens vakreste sønn.  Plutselig gikk det opp for meg at han faktisk er mannen i mitt liv.  I ei heil uke har han vært på ferie hos pappan sin, så jeg har ikke vært i transporttjenesten, ikke laga masse mat, ingen mas om penger (joda, men bare første dagen han var borte ;) .. og jeg savna det masse!  

I kveld da han kom hjem satt vi sammen og "leka" oss på facebook med morsomme kommentarer og latter. Han satt på skype med kjæresten og skravla med ho og.  HJELP! Da jeg var like gammel som han er nå flytta jeg hjemmefra!

Jeg kjenner nesten panikken tar meg her nå! 

Jeg skal ikke klage mer på henting og bringing, jeg skal ikke klage mer på pengeforbruk, han er faktisk veldig fornuftig. Faktisk mye mer fornuftig og pliktoppfyllende på skolen enn jeg var  i den alderen.

Jeg lover å bake kake i morgen ;)

I fjæra igjen

Jeg blir aldri lei av å ta bilder i fjæra. Tang, stein, landskap, fisk, nisa...

JEg ble lurt med av noen gode venner. De var i fjæra da jeg kom hjem fra hytteturen. To timer i bil og ei vond arm, det eneste jeg drømte om var en varm dusj. Da sms`en kom om bålkaffe var jeg ikke sein å be. Måtte bare få kjølevarene pakka ut først. Fiskeutstyret står alltid klart, og kameraet er som regel ferdigpakka det og. 

Her er noen hundre meter bortenfor der jeg bruker å fiske. Her får jeg utsikten mot Fauske sentrum.

Tatt ca 00.00 Vi kunne skimte midnattsola i fjellene.

De tre nisene jeg har sett før var på plass igjen. Jeg regner med det er de samme tre i alle fall. De svømte slik som de gjorde da jeg tok bilder sist, men de var mye lengre ute i fjorden. Bildene ble litt for dårlig til å legge ut.  I alle fall, de nisene oppførte seg til tider ganske merkelig, de "lå og vaka" i vannflata helt i ro ei stund før de svømte videre. Rett før vi dro hjem hørte vi noen forferdelige plask, det var ikke hverken seistimer eller laks og ørret som hoppet, det var nisa! Det var ikke småtterier av krefter i sving når den landa i havet. Det så helt vilt ut!  

Jeg føler meg priviligert som har fått oppleve så mye fint i naturen fram til nå i sommer.

Sensitiv igjen.

Høysensitive personer har i forskjellig grad disse kjennetegnene:

• Sterk intuisjon
• Et indre rikt, komplekst liv
• Lavere smerteterskel
• Er lys-, lyd- og luktømtålige
• Har et mer fintfølende nervesystem
• Trenger mer søvn enn gjennomsnittet
• Blir lett påvirket av andres smerter og følelser
• Reagerer sterkere på støy, både fysisk og psykisk
• Blir lett plaget av sterkt lys og sterke lukter
• Er ofte samvittighetsfulle og grundige i det de gjør
• Blir lettere overstimulert fordi de sanser mer enn andre
• Føler seg ofte annerledes enn andre
• Føler seg ofte overstimulert når det skjer mye rundt en

Kilde: Elaine N. Aron: Særlig sensitiv. La sårbarheten bli din styrke

*check

*check

*check

- og sånn kan jeg gå gjennom hele lista.. 

"Er ofte samvittighetsfulle og grundige i de de gjør"  kan for min del være et problem. Jeg har lært meg til å si nei hvis folk ber meg om å utføre et arbeidsstykke som jeg vet jeg ikke får til å bli 100% bra, jeg sier skjeldent ja bare for å være snill, jeg går ikke på akkord med meg selv lengre. . En sånn liten ting som håndarbeid. Det har jeg kunnet hele livet, jeg kan ikke huske å ha lært hverken strikking eller hekling. I vår bestemte jeg meg for å strikke et prosjekt, det gikk kjempebra, men så var det den der JÆ*** monteringa. Jeg prøvde og rakk opp, prøvde en gang til og rakk opp.. prøvde enda en gang og ga opp. Jeg sendte det til mamma så hun kunne gjøre det. Resultatet ble at det hun hadde gjort var ikke noe bedre enn mine forsøk, men da var det greit, for da var det ikke jeg som hadde gjort det. 

En kommentar jeg har fått mange ganger til både tegninger og handarbeid er: "du er så flink til det du gjør."

Takk for koselig kommentar, og inni meg tenker jeg på at jeg vet jeg er flink til enkelte typer handarbeid, tegningene mine er det få som kan lage like bra ( jo, jeg kjenner ei som kan - herlig menneske ;)) Og jeg gir ikke fra meg noe som jeg ikke er fornøyd med. De få gangene det har skjedd sitter jeg på årevis og gremmer meg over at jeg gjorde det. 

Hvorfor skal slike ting følge meg så lenge? Svaret fikk jeg i boka. Jeg må begynne å legge bort en del slike ting. Gi slipp.  I løpet av det siste året er det som jeg har nevnt før mye som har skjedd. Jeg tror jeg har gjort valg, både bevisst og ubevisst som gjør det lettere for meg å bruke min "svakhet" som styrke. Såkalte venner som er blitt "silt bort", jeg vil ikke ha drama rundt meg. Jeg bruker mindre tid på ting som stjeler energi, og mer tid på det som gir meg energi, 

Jeg kan sikkert skrive mange historier til hvert av punktene over, nå velger jeg bare å hoppe litt bukk. 

I boka lestse jeg i morges at det kan være vanskelig for høysensitive mennesker å gjøre nye ting, fordi det er stort og skummelt. Samt potensielt farlig.

Fra "tidenes morgen" var det høysensitive mennesker som gjerne ble spirituelle ledere og konfliktløsere i stammen.  De var mennesker som oppdaget farer som "lurte i buskene" fordi de kunne sanse ubetydlige detaljer, de tok forholdsregler som gjorde at de overlevde. Det å være høysensitiv viser seg å være arvelig og. 

For min del gir det seg nå utslag i at jeg skal starte opp bedrift, og jeg er pissredd! Det er vel ikke snakk om angst, men det kan jaggu ikke være lagt unna! Bare jeg tenker tanken så kjenner jeg at det knyter seg i magen, og jeg blir skjelven innvendig. Jeg har mest lyst å bare gå og legge meg i senga, dra dyna over hodet og stenge meg ute fra verden, bli usynlig, forsvinne i intet... Fornuften seirer, og nå skal jeg slutte å utsette ubehaelige "ting". Det går jo som regel bra (-sa hun i et forsøk på å trøste seg selv) ...

-Noe av den samme  følelsen får jeg hvis noen planlegger å sette meg i en karusell. Alt i meg roper og skriker NEI NEI NEI, ja la meg være den pysa som kun kjører radiobiler, for ikke liker jeg å snurre fort, og ikke liker jeg å snurre høyt.

  Jeg liker ikke en gang å klatre i stiger!  Jeg har og lært at det er en ting man kan vennes til.  For noen år siden da jeg flytta hesten til ny stall grua jeg så forferdelig til den stigen opp til låven. Den sto der som en nesten uoverkommelig barriere - men hesten min måtte jo ha høyet på låven, så jeg måtte klatre i stigen. Det tok sikkert et år før engstelsen forsvant. Nå springer jeg både opp og ned uten å tenke over det en gang. Noen av de andre i stallen går ned stigen som om det er ei trapp - DET gjør nok ikke jeg... ;)

En liten ting til: Om du er ny leser her, klikk en tur inn på tag`en "tegninger".  Vet du,  hver gang jeg får ei bestilling på ei tegning så får jeg og skikkelig prestasjonsangst? 

Jeg vet at jeg kan, jeg vet at jeg får det til - men jeg er redd for å misslykes.

Alle foto: Meg :)

Vet du hva jeg har gjort? Jeg har lånt meg ei hytte og en hund, "rømt" fra heimen med en plan om å jobbe med denne bedriften min, i stedet sitter jeg her og skriver i blåggen og leser i boka om hverandre. .. 

5613

Hverdagsdetaljer

Bilder - helt usminket og ikke ryddet  rundt først..

Noen kaller slikt hverdagslykke. Jeg synes ikke jeg blir lykkeligere av en ting, men det gjør at det ser bra ut rundt meg, og DET gjør at jeg føler meg bra. 

Her er de nye lilla strikkepinnene mine som jeg bare MÅTTE kjøpe :p

Skuffa sto faktisk oppe.. Var nettopp og henta kameraet mitt som har sin plass i den skuffa for å ta bilde av strikkinga jeg holder på med. Bilde kommer (kansje) senere i dag - men så kom idèen om et slikt innlegg med hverdagsdetaljer.  Klokka bak på på bildet fikk jeg av pappa en gang rundt 2000, den er ekte plast selv om den ser antikk ut. Jeg liker den veldig godt. De store skoene er pappas skisko, de har tresåle under. Skolissene har jeg og, men siden læret er så stivt har jeg valgt å ikke tre dem endag. Hadde en liten plan om å smøre opp skoene en vakker dag. Kansje er jeg litt sær som har et par skisko til pynt i stua - la meg være sær ;)  Lampa fikk jeg i julegave fra x`en min og dama for ca 3 år siden. Har aldri hatt en plass å parkere den sånn at den har tatt seg godt ut.  lysestakene fikk jeg i adventskallenderen fra ei god veninne for 2 år siden. Og så de små skoene, da.  De har jeg brukt :D

Her er bildet av pappa, en pezlastebil som dukket opp her i jula. Lysestaken av hestesko er jeg veldig glad i. Den fikk jeg for veldig mange år siden av mi aller beste veninne. Og så er her to dragefigurer, jeg synes de er velig fine. Den ene er som du se beregnet å ha telys i, den andre er på batteri og har sånne fiberoptikkgreier med lys i mange farger i . Nyyydelig :)

Jeg fikk litthyttefølelse av det bildet her... Trenger ikke si noe mer om den .

For mange år siden da Crazy frog var så populær vant vi en på Tivoli. Han sitter i blomsterpotta alene. JEg kan ikke ha blomster oppi der, for det er for mørkt til at blomstrene vil trives - tror jeg. hvis det er noen der ute med en liten idè om hva jeg kan bruke denne blomsterpottesaken til blir jeg glad for tips! 

Et vakkert maleri arvet etter pappa. Lysestakene på veggen fikk jeg av søstra mi, og under der henger roser fra dekorasjonene vi hadde under konformasjonen til arvingen og stesøstra. 

Denne er vel bare tøff? MÅTTE ha en sånn dor noen årsiden. Den har stått bortstuva i en bod helt til jeg flytta hit, nå er den kommet oppå framskapet.  Den virker helt som den skal, men desverre poppes poppkornet med bare varmluft (og ikke smør) sånn at saltet ikke sitter på.

Tror dama der hadde trengt seg en runde med støvkluten. Dama er arva etter pappa. Den sto bestandig oppå kaminen i stua, og den har stått der så lenge jeg kan huske. 

Lyset fikk jeg i gave fra ei god veninne, glasshesten husker jeg ikke hvor den kom fra.  Messinghesten fikk jeg hos Hedda, stesøstra til sønnen min. Hun hadde sett den på bruktbutikken og ville kjøpe den i gave til meg fordi hun syntes jeg er så snill. Søte jenta <3 nbsp="" p="">

De to hestehodene er to bokstøtter jeg fant på den samme bruktbutikken, det var sånn "bare MÅ ha" - og så til 20 kr pr stykk var det ikke mye å spekulere på heller. 

Disse har jeg jo kommentert lengre opp.

Turkoppen til arvingen, den fikk han da han var 3-4 år gammel, nå går den under navnet snyltekoppen. Den andre med karabinkrok i kjøpte jeg da speiderne mine var på NM i fjor på Jevnaker. 

Termoskopp, te, snop, biletter til Roger Waters i august, og et instrument får å måle sukkerlinnholdet når jeg lager vin. Jeg er vel kansje ikke så glad i denne tapeten på kjøkkenet, men jeg ser på bildene her at den tar seg ganske godt ut likavel ;)

Kjøleskapet mitt. Verdens beste Camilla som var utvekslingsstudent hos oss og Thor-Magnus.

Denne fikk jeg hos mi tante gudmor for et par år siden.

Nå har du fått en liten sniktitt inn til meg, jeg har ikke ryddet noen plass. Tørkestativet står oppe, oppvasken står på benken. De rene klærne ligger i en stol. Strikkinga mi ligger i en haug oppå teppet som ikke er  bretta, skolebøkene til arvingen ligger i en haug på spisebordet... det er slik jeg har det i dag. Når arvingen kommer hjem fra skola skal vi snurre oss en runde og shaine litt til helga. ..

Da jeg begynte å skrive på innlegget kom jeg på noe kjempelurt som jeg bare MÅTTE skrive.. .og så fant jeg ut at det passet best å skrive nederst her. Det er med stor sorg jeg må meddele at den gode idèen forsvant ut i det store intet.. ;)  

Ha en fortsatt strålende dag enten du leser her, bare ser på bildene eller klikker deg rett videre ;)

5454