De fleste ulykker skjer i hjemmet....
Men denne skjedde nok utenfor. Ca 50 cm utenfor. Der var det akkruat som om foten gikk sin egen vei uten at jeg fulgte helt med .. på en måte. JAja. Det var ikke bare vondt, det var helt for jævlig SINNSYKT vondt.. Så der lå jeg og rulla ei stund før hjernen begynte å fungere igjen og fortalte meg at det var på tide å komme seg opp. Stakkars mannen som satt inne fikk fart ut. Men eneste han fikk hjelpe til med var å holde biløklene og ei halvspist gulrot mens jeg kravlet meg opp med alle mulige rare grimaser.
Så sier all sunn fornuft at man må kjøle ned etterpå. DEt gikk ikke helt sånn for jeg måtte nemlig kjøre en tur til tverlandet.. Til å begynne med så trodde jeg at jeg skulle svime av, men det gikk bedre etter hvert. Men jeg kjente jo at ankelen eeeeste ut på turen.
Vel hjemme igjen kom jeg meg inn på et vis, og i seng - så lenge det varte. Med foten på utsiden av dyna sovnet jeg i alle fall... en stund. Litt etter kl 3 våknet jeg og skjønte at det ikke var håp for mer søvn i natt. Regner med at det blir en tur til legen, så i den anledning kreket jeg meg ned en etasje, for der har vi en dusj.
Ting jeg har lært meg å sette pris på de siste timene:
-Latskapen: Siden jeg ikke hadde tatt opp klærne og lagt i skapet, de hang på snora nede
-Lommer på buksene: Sånn at man får med seg både telefon OG lader -for det var nesten fritt for strøm
-brusflasker: De kan brukes til å frakte appelsinjuice fra kjøkkenet til stua
-Fjernkontroll til tv`n ..
JAja.. Nå skal jeg i alle fall en tur til legen om ikke lenge, så får vi se om det kansje blir Bodøtur og røngten etter hvert.
