Så satt jeg her igjen...

...med et hode som snart koker over.  Jeg har fått unna en masse saker og ting i dag.  Ting levert på bruktbutikken, hesten er kommet hjem etter rideleir siden  i juni, høyet er kommet til stallen...Men hodet jobber i høygir.

Jeg har kommet til å såre flere mennesker rundt meg i det siste, men jeg kan ikke leve for andre. Jeg må leve MITT liv. Det gjør at noen mennesker i livet mitt må jeg velge bort. Noen har skuffet meg, uten at de har skjønt det, og noen har nok jeg skuffet med å ikke ta kontakt.  Slik det er nå må jeg velge meg de vennene som faktisk gir meg noe tilbake. Ikke de som kun bryr seg kun om seg selv, og ikke ser lengre enn utafor gårdsplassen sin.

Om livet og sånn... igjen..

Jeg har de siste månedene tenkt ganske mye på mennesker jeg har møtt gjennom livet, hvilke mennesker jeg føler jeg alltid har kjent selv etter et møte på bare 5 minutter. Tone er en av de, du kan "møte" henne her: http://tonehenriette.blogg.no/ . Det er vanskelig å beskrive hvordan det er å ha slike venner, slike man ikke treffer så ofte, men når man møtes en skjelden gang så er det den gode kontakten, og den gode samtalen som man får alt for skjeldent.  Jeg har noen få venner som er slik, og jeg setter utrolig stor pris på dem.  

--------

Et menneske har jeg kjent siden jeg gikk i barnehagen, veiene våre har krysset noen ganger men ujevne mellomrom.. Nå er det snart et år siden sist vi hadde den gode samtalen, og det ser ikke ut for at vi kommer til å møtes med det første, våre veier driver fra hverandre, jeg savner samtalene. Uendelig. .  

--------

Et annet menneske ble jeg kjent med for 4-5 år siden, jeg husker ikke helt. Det var ikke mange samtaler, men de var gode. Vedkommede greide allerede da å bli noen jeg tenkte på ofte. H*n var et menneske som fortalte meg mer om meg selv enn jeg egentlig ville vite (!), og jeg er på et vis litt redd for å ha kontakt med vedkommede fordi jeg føler meg så naken.  Totalt blottstilt. Da er det bedre å trekke seg stille og rolig unna.

---------

Verd å høre på.

----------

Og så mannfolk, da. .  Hjelpes, det er ikke min sterke side. Jeg har vært og rota meg borti litt av hvert, og for å si det sånn så er det ikke tilbudene det skal stå på! De aller fleste har fått et pent og hyggelig avslag, og de to gangene jeg har drista meg til å vurdere å satse, så har det gått i dass etter ei kort stund pga småløgner og unnvikende svar på direkte spørsmål..  Det gjør meg dårlig. Den aller beste var han jeg bare dro på tur sammen med, en kjempevenn, hvor ingen lovet noe som helst, og vi sov i hver vår sovepose..  Ja, det går faktisk an, og savnet er stort.  

  Satse... det er et vidt begrep.  Jeg har nok ikke mye tro på menn generelt, så jeg har strengt tatt ikke satset, siden jeg ikke ser for meg at jeg vil bo sammen med noen de nærmeste 10 årene.  Spørsmålet om jeg virkelig vil bo alene har jeg fått mer enn en gang, og jeg må være så ærlig å si at hvis den rette dukker opp så er jeg absolutt i stand til å bo sammen med noen.. 

Men... der er alltid et men.. Etter å ha levd i  snart 40 år, har jeg fått med meg en del erfaring - liker jeg å tro i alle fall.  Jeg har fått spørsmålet: "trenger du egentlig en mann?" siden jeg faktisk er i stand til å skru litt på bilen i forbannelse, og jeg kan bruke motorsaga om det trengs. Jeg har både skrumaskin og skiftnøkkelsett..  Trenger.  Ja det gjør jeg.  

For min del handler det om å overgi seg, slippe kontrollen, tørre å vise mitt sanne sårbare jeg. 

Etter å ha blitt sviktet er det vanskelig å vise meg svak.. sårbar... liten... krype sammen under dyna og forsvinne litt fra verden..hvor det jeg egentlig trenger er noen som holder rundt meg og forteller meg at dette greier du, og jeg skal støtte deg.  Når skjedde det sist? Aldri.  Man lærer av erfaring..

Jeg tror ikke jeg tør slippe kontrollen.  

Jeg har venner som jeg vet støtter meg i alt, men det er faktisk ikke nok.  

Jeg trenger noen som faktisk vil være med meg på mine aktiviteter en skjelden gang, ta i noen tunge løft i stallen av og til, noen som haler meg ut på tur når kroppen er gått til storstreik, for det er da jeg virkelig trenger det. Jeg trenger noen som vil være med på fisketur, som blir like lykkelig som meg over de tre markjordbærene som dukket opp på stien, eller som syns det er like stor stas å finne tupperware i skauen med hjelp av gps (geocaching for uinnvidde).  Jeg trenger noen som faktisk skjønner at hesten og hunden min er like viktig for meg som sønnen min.   Unger er det viktigste man har, både to og firbeinte, og de kommer i første rekke uansett hvem som har laget/skaffet dem, og så trenger jeg noen som får meg til å le litt.

For tiden har jeg i overkant mye å tenke på, Jeg går i en orkan av tanker som nesten overdøver menneskene jeg prater med om dagen, de er som en fjern hvisking jeg knapt nok hører. Jeg går rundt i ei lita boble. Det eneste jeg har lyst å gjøre er å male, men rastløsheta er for stor akkurat nå.  Det er bare å hive på seg skoene å komme seg ut og gå tur. Da har jeg fred ei lita stund i alle fall. Å bli fysisk sliten er godt.  

Takk og lov at jeg har Ayla om dagene. Hun er en uvurdelig støtte. Finner på sprell og galskap så jeg må le litt, det går ikke å bli sint på et så søtt lite elskelig vesen. 

Noen kvelder etter jeg har slukket lyset og ferdig med tannpuss har Ayla funnet ut at hun vil ligge litt  sammen med meg i senga. Hun ligger og venter.  Da skal hun ligge helt inntil meg på armen min, og jeg må kose henne på magen. Hodeputa mi har hun også tatt. 10-15 minutter med slik kos gjør savnet av nærhet litt mindre. Ayla liker ikke å sove i senga når jeg er der, da ligger hun på gulvet og snorker. Eller i buret sitt i stua hvis hun får beskjed om det. 

Det vil nok ta ei ukes tid før jeg er på nett igjen etter denne "orkanen" min. Jeg ser utfordringene mine, og det er mye mer enn det som er skrevet her som skal bearbeides, og som den superwoman jeg er så greier jeg det denne gangen og uten hjelp. 

Gjør som jeg: 

Be Magnificent

;) 

Takk for at du leste.