Det blir en skikkelig datadag på meg i dag.. Orker ikke gjøre så mye mer enn å trykke litt, sove og høre musikk. For tiden er det ei spilleliste med Kent som surrer i bakgrunnen. Herlig musikk. Mye trøkk om man guffer opp litt.
At jeg ligger strak ut kan jeg vel skylde meg selv, skjønt jeg trodde ikke det skulle få slike konsekvenser. Fredag dro jeg på speiderhytta med en plan om å bli der hele helga, gå tur, fiske, med eller uten selskap i pissregnet. Fra fredag til lørdag hadde jeg det kjempekoselig. Vi gikk et par km, fisket, løste verdensproblemer og planla mulige små eventyr. Vel tilbake ble det litt god drikke og morsomme historier og flere verdensproblemer.. Ble nok sent før Jon Blund dukka opp.
Besøket måtte dra, og jeg dro hjem for å ta med meg mer besøk opp.. Hele den sprø storfamilien ble med. 11 stk med stort og smått. Livlig, rett og slett.
----
Jeg hadde bestemt meg for å ta en tur til Kjøtt Kjersti hellaren i løpet av helga, så jeg pakket fiskeveska, stanga og gikk. og gikk.... og gikk... Det var litt lengre enn først beregnet. Ikke hadde jeg med meg kartet, for stien var merket hele veien, og det regnet..
Det KUNNE vel regne... Over plankene på stien i myra sto det et par cm med vann, jeg gikk i gjørme og vann så det surklet rundt meg. Selv med god regnjakke og goretex bukse ble jeg våt. Eneste plassen jeg ikke var våt var på beina.
Ingen av de andre på hytta ble med, så jeg gikk helt alene. Det er egentlig litt godt å ha bare meg selv og stillheten med på tur. Selvfølgelig er det trivelig med selskap, men desverre er det enkelte som på død og liv må la skravla gå i ett. Rett før jeg kom fram til målet tok jeg dette bildet av Sætervatnet.
Kjøtt Kjersti Hellaren ser slik ut
Ei elv kommer rett ut av hula i berget. Fasinerende.
I det blitsen på telefonen gikk av så jeg med egne øyne all tåka i hula. Jeg skyndte meg å ta et til bilde, men der er tåka borte. Helt merkelig.
Hentet fra ”På tur i Fauske og Saltdal”:
Kjersti-kjøtt-helleren, eller Kjøtt-Kjersti-helleren som noen sier, ligger på nordvest-siden av Sætervatnet. Hellere, som er en liten grotte, ligger et lite stykke opp i lia. Navnet har den fått
etter et sagn som er blitt fortalt fra generasjon til generasjon.
Slik lyder sagnet: På 1700-tallet bodde det i Halshaugan en same ved navn Aanden Andersen sammen med sin kone Kirsti Povelsdatter. I 1758, i en periode med sult og nød, ble Aanden
drevet til å stjele en hest i Heggmomarka. Han kledde kommager bak fram på hesten for å villede eventuelle forfølgere.
Hesten leide han til Sætervatnent der den ble slaktet. Kjersti gjemte kjøttet i denne grotta, for her var det kjølig, og tjuvegodset var dessuten godt skjult. På denne tida var tyveri av hest en forbrytelse som ble tatt svart alvorlig, og lovens lange arm fant fram til tjuvegodset inne ved Sætervatnet.
Hvordan det så gikk med Aanen og Kjersti fortelles mang en historie om.
Et sagn forteller at da Kjersti en vinterdag noen år senere, var i hola si og skulle hente kjøtt, forlot hun minstebarnet som hun bar med seg i en komse, utenfor holeinngangen.
Da kom en ulv og begynte å rive i komsa, den sklei på snøen nedover lia og tørnet mot et tre. Farten
var så stor at barnet slo seg i hjel. I sin fortvilelse over dette gikk så Kjersti til Djupvatnet og druknet seg.
Hvordan dette nu var eller ikke var, så sies det at du kan møte Kjersti den dag i dag inne i hola. Hennes hode vises tydelig på fjellveggen.
Kjersti-kjøtt-helleren, eller Kjøtt-Kjersti-helleren som noen sier, ligger på nordvest-siden av Sætervatnet. Hellere, som er en liten grotte, ligger et lite stykke opp i lia. Navnet har den fått
etter et sagn som er blitt fortalt fra generasjon til generasjon.
Slik lyder sagnet: På 1700-tallet bodde det i Halshaugan en same ved navn Aanden Andersen sammen med sin kone Kirsti Povelsdatter. I 1758, i en periode med sult og nød, ble Aanden
drevet til å stjele en hest i Heggmomarka. Han kledde kommager bak fram på hesten for å villede eventuelle forfølgere.
Hesten leide han til Sætervatnent der den ble slaktet. Kjersti gjemte kjøttet i denne grotta, for her var det kjølig, og tjuvegodset var dessuten godt skjult. På denne tida var tyveri av hest en forbrytelse som ble tatt svart alvorlig, og lovens lange arm fant fram til tjuvegodset inne ved Sætervatnet.
Hvordan det så gikk med Aanen og Kjersti fortelles mang en historie om.
Et sagn forteller at da Kjersti en vinterdag noen år senere, var i hola si og skulle hente kjøtt, forlot hun minstebarnet som hun bar med seg i en komse, utenfor holeinngangen.
Da kom en ulv og begynte å rive i komsa, den sklei på snøen nedover lia og tørnet mot et tre. Farten
var så stor at barnet slo seg i hjel. I sin fortvilelse over dette gikk så Kjersti til Djupvatnet og druknet seg.
Hvordan dette nu var eller ikke var, så sies det at du kan møte Kjersti den dag i dag inne i hola. Hennes hode vises tydelig på fjellveggen.
Vel tilbake til hytta var klokka blitt mange, så vi hev oss rundt, gjorde rent og pakket oss hjem.
Idag da jeg våknet var det med tett nese og vondt i halsen. Jeg tror ikke kroppen min har taklet alt dette regnet. Men det var verd det! Masse utetid, en topptur unnagjort og masse trivelig selskap.
5689
